Wolfenstein: The New Order

Wolfenstein er en av spillseriene som skapte sjangeren førstepersons skytespill. I The New Order gjenoppstår serien i ny og mesterlig drakt.

Teksten er opprinnelig skrevet i november 2017 og er her publisert på nytt i lettere revidert utgave. 

I 1992 skulle et spill fra studioet id Software revolusjonere PC-spill, og for så vidt også spillindustrien generelt. Dette var året Wolfenstein 3D ble lansert, spillet som i praksis var det første moderne førstepersons skytespillet. Med tettpakket action, høyt tempo tredimensjonale omgivelser, førstepersonsperspektiv og en voldelig atmosfære som slettes ikke var for barn åpnet dette spillet for en helt ny sjanger og epoke i spillindustrien. Id Softwares ettermæle skulle forsterkes ytterligere året derpå, da Doom ble lansert og benyttet den samme formelen, men hvor nazister og robot-Hitler ble byttet ut med monstre fra en viss varm plass.

Etter Wolfenstein 3D var det stille rundt serien i ni år, før Return to Castle Wolfenstein kom ut i 2001. Deretter gikk det nok en periode med stillhet før et nytt spill i serien ble lansert i 2009, enkelt og greit under navnet Wolfenstein. Spillet forsøkte derimot på litt for mye uten å mestre noe av det, og fikk relativt lunkne kritikker som blant annet omtalte spillet som utdatert, noe mange vel også følte serien var mot slutten av 2000-tallet. Dermed var vel dette slutt for serien, tenkte vi da.

Men den gang ei. I 2014 fikk vi lansert et nytt forsøk på å vekke serien til live, denne gangen fra et helt nytt svensk studio, MachineGames. På utgiversiden fant vi selveste Bethesda, mest kjent som utviklerne av serier som Fallout og The Elder Scrolls og utgivere av spill som Dishonored. Wolfenstein: The New Order var et spill hvor man mer eller mindre begynte serien på nytt igjen. Dette skulle vise seg å være et sjakktrekk.

Året er 1946. Vi befinner oss i en alternativ tidslinje hvor andre verdenskrig fortsatt raser, og hvor nazistene har overtaket på de allierte takket være overraskende teknologiske nyvinninger som gjør dem nærmest ustoppelige. I slaget som skal avgjøre Europas skjebne følger vi jødisk-amerikanske William «BJ» Blazkowich og troppen hans. Et møte med den forskrudde vitenskapsmannen Deathshead går alt annet enn bra, og kort fortalt ender BJ opp i en komalignende tilstand i fjorten år. Når han endelig kommer til seg selv igjen er året 1960, nazistene styrer Europa, USA og endatil månen, og et evigvarende mørkt og undertrykkende regime ser ut til å være et faktum. Nå kan imidlertid nazistene begynne å skjelve …

Premisset i Wolfenstein-spillene har i utgangspunktet alltid vært litt tåpelige, og også denne gangen må du svelge et par kameler som at en mann kan sitte i en rullestol i fjorten år uten det minste svinn av sin latterlig enorme muskelmasse. Wolfenstein: The New Order er en maktfantasi uten sidestykke hvor du spiller en enormt sterk mann med en usannsynlig god evne til å løpe inn i enhver situasjon og eliminere alle nazister han måtte støte på.

Dette betyr imidlertid ikke at du skal avvise historien i spillet. Tvert imot overrasker Wolfenstein: The New Order stort med noe som faktisk er en overraskende god historie i en alternativ tidslinje. Ja visst har du noen søkte elementer som en nærmest uovervinnelig hovedperson og rykter om en jødisk mystikerorden, men først og fremst fremstår historien i spillet som en grufull alternativ historie hvor verdenshistoriens verste ideologi har fått fritt spillerom. Utviklerne legger på ingen måter skjul på nazistenes undertrykkende holdninger til ikke-ariske raser, og det er noe poetisk å møte en motstandsbevegelse i Berlin som bestående av folk med ulike funksjonsnedsettelser eller bakgrunner som nazistene utryddet i stor skala i vår egen historie. Samtidig får vi også noen interessante innspill om hvordan verden kunne utviklet seg under et slikt styresett, som for eksempel hvordan et band med fire unge karer fra nazi-okkuperte Liverpool kalt Die Käfer får en slager-hit i 1960 ved navn «Das Blaue U-boot».

Ikke bare det, men spillet kan også skimte med godt stemmeskuespill, gode replikker, god bruk av lyd og effekter samt en rekke gode og minneverdige rollefigurer. Hovedpersonen selv har et overraskende lag med dybde som en ikke skulle tro i utgangspunktet, og det samme gjelder motstandsfolket han etter hvert allierer seg med. Mest urovekkende er det likevel å møte offiserene i det nazistiske maskineriet. En viss tog-scene med en av de mest minneverdige fiendene i nyere spillhistorie tjener som et ypperlig eksempel på dette, og viser samtidig hvordan man i et spill kan bygge en nervepirrende narrativ uten at man behøver å fullstappe alle minneverdige spillscener med action.

God historie og gode rollefigurer er med på å bringe positive og gode elementer inn i Wolfenstein: The New Order, men til syvende og sist koker spillet ned til å skyte nazister. Det er en maktfantasi, men heldigvis mestrer spillet også denne delen i stor grad. Det er tettpakket action krydret med en rik bredde med våpen, stort utvalg av fiender og en ganske stor variasjon i vanskelighetsgrad. Tempoet er høyt og intenst, og det hele pakkes inn av en god grafikkmotor og god ytelse. Det er brutalt og blodig, men det er intenst, utfordrende (på en god måte) og godt skrudd sammen.

I det store og det hele kan spillet virke som et såkalt corridor shooter, hvor man beveger seg innenfor ganske begrensede rammer (en korridor, om du vil) fra A til B og eliminerer all motstand. Det stemmer til en viss grad, men utviklerne har vært flinke med å krydre spillet med alternative fremgangsmetoder. Vi snakker ikke om et fullt ut snikespill lignende Dishonored eller Deus Ex: Mankind Divided, men du har likevel flere måter å tilnærme deg fienden på enn å sparke inn døra. Dette gir spillet det lille ekstra det trenger for å heve seg over flere av sine sjangerkonkurrenter.

Valgfriheten gir også utslag i oppgraderinger du får gjennom spillets gang. Spillestilen din vil nemlig låse opp forskjellige belønninger, og belønningene vil stå i tråd med spillestilen din. Skulle du foretrekke å bruke to våpen samtidig, vil du få evner som gjør det lettere for deg å bruke to våpen samtidig så sant du innfrir noen krav som låser opp denne belønningen. Det er et stilig og elegant system, og for å være ærlig savner jeg aldri et oppgraderingssystem hvor jeg står fritt til å velge fullt ut akkurat hva jeg vil.

Et system som derimot ikke fungerer like optimalt er kontrollsystemet, nærmere bestemt oppsettet av knappekonfigurasjoner. Nå har PC-versjonen naturligvis funksjonaliteten for å endre dette slik det passer deg, men av en eller annen grunn er dette et spill hvor det er vanskelig å sette opp et optimalt kontrollsystem.

Noen svakheter til tross, blir Wolfenstein: The New Order først og fremst stående som et godt skytespill med overraskende dybde og tyngde. Å få servert et Wolfenstein-spill med en god historie er vel noe av det siste en skulle forvente, men her er det altså mer enn nok å hente for dem som foretrekker spill med et godt narrativ. At oppfølgeren er lansert i skrivende stund passer også godt for den som har lyst på mer.

Score: 8/10