Pragmata

Pragmata var ett av de første nye spillene annonsert for PlayStation 5. Ventetiden har vært lang, men slett ikke forgjeves.

Capcom har vært en solid tilstedeværelse i spillbransjen siden 1979, men spesielt det siste tiåret har det japanske selskapet seilt opp som en av mine favoritter. Helt siden lanseringen av Resident Evil 7: Biohazard i 2017 og introduksjonen av grafikkmotoren RE Engine har Capcom hatt en seiersrekke som nesten har vært urokkelig, hvor de sjonglerer en fin blanding av nye innslag i etablerte serier (Street Fighter 6, Resident Evil Requiem), nytolkninger av gamle klassikere (Resident Evil 2) og helt nye spillkonsepter (Exoprimal, Kunitsu-Gami: Path of the Goddess).

Pragmata er et eksempel på sistnevnte kategori, hvor Capcom har brukt hele seks år på å utvikle et helt nytt spillkonsept med de store ressursene et så stort selskap har til rådighet. Denne gangen er det verken fantasiland hvor monstrene rår, zombie-infiserte amerikanske byer eller gateslagsmål som gjelder. I stedet går ferden til månen for å bevitne et verge-forhold litt utenom det vanlige.

I en ikke altfor fjern fremtid har menneskeheten etablert en base på månen, hvor mirakelstoffet lunafilament har dannet fundamentet for lim-replikatoren, en slags super-3D-printer som kan lage så å si absolutt alt. Etter at eierselskapet Delphi har mistet kontakt med basen, blir et mannskap med reparatører sendt fra jorda for å undersøke nærmere. Det tar ikke lang tid før mannskapet opplever et måneskjelv og en løpsk KI kalt IDUS som utsletter hele teamet med unntak av Hugh, som får uventet hjelp av en jentelignende robot. D-I-0336-7, som får kallenavnet Diana, er en superrobot kalt Pragmata. Diana kommer med en menneskelig personlighet og karakteristikker, men også evnen til å hacke mange av installasjonene på basen. Dermed må Hugh og Diana slå seg sammen for å komme til bunns i hva som har skjedd på månen, stoppe IDUS og sende et nødsignal tilbake til jorda.

Tematisk kunne Pragmata knapt truffet bedre på sin samtid. Ikke bare ble spillet lansert i april omtrent samtidig med måneferden til Artemis II, for historien tar også for seg relasjonen mellom maskin og menneske når sistnevnte tilsynelatende blir overflødige. Overalt på månebasen finner vi spor av mennesker som har jobbet på basen og som stiller spørsmålstegn ved hva de egentlig skal finne på, ettersom IDUS kan gjøre alt de gjør uansett, bare tilsynelatende bedre. Samtidig ser vi overalt spor av hvordan IDUS har forsøkt å gjenskape ulike gjenstander og steder fra jorda i form av 3D-printing, men hvor det aller meste har noe galt ved seg, omtrent som et bilde generert av kunstig intelligens i dag. Tematikken er i og for seg ikke helt ny innenfor science fiction, og deler av historien kunne nok med fordel bydd på flere overraskelser, men det er likevel noe med presentasjonen og timingen som gjør at det treffer godt.

Den sentrale nerven i Pragmata er imidlertid relasjonen mellom Hugh og Diana. Historien kunne fort blitt preget av klisjeer om en røff middelaldrende mann som motvillig blir en slags surrogatfar-skikkelse for et barn han i utgangspunktet ikke har noen interesse av å beskytte, noe vi har sett i alt fra The Last of Us til The Mandalorian. Heldigvis unngår Pragmata dette takket være en overraskende positiv tone som preger hovedpersonene, selv i møte med all motstanden de møter underveis. Diana er som et barn med en enorm nysgjerrighet knyttet til alt som har med jorda og menneskene å gjøre, og Hugh på sin side har en ukuelig tro på at menneskeheten til syvende og sist er god med mye godt å by på. Den vanlige kynismen og røffheten som ofte kan prege historier av denne sorten er derfor ikke her, og det gjør relasjonen mellom Hugh og Diana til en veldig underholdende og spesiell opplevelse å følge. Dette understøttes av et utmerket stemmeskuespill hos dem begge, uavhengig av om du spiller på engelsk eller japansk (her er det også moro å nevne at norsk-amerikanske David Menkin gir stemmen til Hugh).

Mellom utforskingen av månebasen kan Hugh og Diana søke tilflukt i et oppholdsrom, hvor spilleren kan bruke samlede ressurser til å oppgradere både våpen, hacking og Hughs romdrakt. I tillegg venter det ulike treningsoppdrag som kan gi ulike belønninger. Det kjekkeste er likevel å samle digitale minner, såkalte REMs, som lar deg presentere ulike jordiske gjenstander for Diana. Dette kan være ballonger eller en sklie, eller visuelle rekonstruksjoner av et leirbål eller et sandslott. Når du har gitt Diana nok gaver og ført samtaler med henne kan hun overraske deg med gaver i form av for eksempel tegninger. Koseligere blir det ikke!

Den grafiske presentasjonen bidrar også til at Pragmata engasjerer. RE Engine viser seg som vanlig fra sin sterke side, hvor metalliske overflater brytes opp av merkelige 3D-printede konstruksjoner og kunstige planter. Hår og ansikt får også mye oppmerksomhet, særlig hos Diana. Det betyr ikke at spillet er visuelt feilfritt, ettersom PlayStation 5-versjonen kan slite med såkalt «ghosting» etter visse bevegelser og partikkeleffekter. På en vanlig PlayStation 5 kan du velge mellom en oppløsningsmodus og en bildefrekvens-modus, hvor førstnevnte aktiverer flere effekter og strålesporing på bekostning av at bildefrekvensen kan falle under 60 per sekund, noe den også gjør med jevne mellomrom. Samtidig er de visuelle effektene som du får såpass pene at det kan være verdt det. Lydmessig byr spillet ikke bare på herlig og engasjerende stemmeskuespill, men også gode lydeffekter og flott musikk.

Ett av de største salgsargumentene til Pragmata er spillestilen. Fremfor å bare gi oss et rent tredjepersons skytespill, må Hugh og Diana kombinere sine egenskaper for å hamle opp med de ulike robotskapningene som forsøker å stoppe dem. Hughs pistol gjør i utgangspunktet lite skade, men når Diana har hacket fiendene blir de sårbare og mottakelige for skade. Hackingen foregår på et rutebasert system, hvor Diana kan gå innom ulike ruter underveis for å gjøre ekstra skade eller åpne opp for sårbarheter i systemet. Selve scanningen utføres ved hjelp av de fire knappene på høyre side av håndkontrolleren, samtidig som du fortsatt styrer Hugh med styrespakene og velger våpen med piltastene. Det høres og ser komplisert ut, men det tar ikke lang tid før det hele sitter som et skudd. Resultatet er et artig system som byr på noe utenom det vanlige, noe som føles forfriskende for et spill av denne størrelsesordenen.

«Forfriskende» er et nøkkelord når Pragmata skal oppsummeres. Det er et spill hvor det er lett å bli oppriktig glad i rollefigurene, mye takket være utmerket stemmeskuespill og den gode dynamikken mellom Hugh og Diana. Spillmekanikkene gir noe unikt, tematikken er god og presentasjonen er pen. Pragmata er noe så sjeldent som et helt nytt storspill med en unik spillestil som ett av de større selskapene i bransjen har satset på. Og i en spillbransje som i stor grad oppleves som et sted hvor denne kombinasjonen blir en stadig større mangelvare, er det moro å kunne melde at Pragmata ikke bare er en sjeldenhet; det er også moro.

Score: 8/10