Kan Batman overleve en lang natt på Arkham Asylum når alle de innsatte superskurkene slippes fri? Vi har ikledd oss kappe og maske for å utforske 2009-spillet på nytt.
Cross Older Gaming er retrospalten til Cross Over Gaming hvor vi fokuserer på eldre spill. Noen ganger spiller vi dem for første gang, andre ganger vender vi tilbake til gamle klassikere fra barndommen for å se hvordan de har holdt seg. Forrige gang hang vi med South Park-gjengen i The Stick of Truth. Denne gangen er det nattens ridder som inviterer oss til et opphold på Arkham Asylum.
Tidspunktet for lanseringen av Batman: Arkham Asylum kunne knapt vært bedre da spillet kom ut i 2009. For meg har Batman alltid vært den store superhelten siden 1989-filmen med Michael Keaton og Jack Nicholson som henholdsvis Batman og Joker. Til tross for noen uheldige bommerter som Batman & Robin var nattens ridder høyaktuell igjen på slutten av 2000-tallet med Christopher Nolans to mesterverk, Batman Begins og The Dark Knight. I tillegg var 2009 midt i studietiden min hvor den selvstendige økonomien begynte å ta mer form, og det er ikke til å komme unna at store deler av overskuddet gikk til spill og tegneserier. Med Outland bare en kort tur unna og Amazon lett for hånden kunne jeg begynne å bygge en liten samling av engelskspråklige tegneserier, og Batman sto øverst på prioritetslista.
Den gang var jeg også en rimelig fersk eier av PlayStation 3, som jeg hadde skaffet meg året før. Dette åpnet opp for et langs større utvalg av tredjepartstitler, og 2009 kunne by på ganske minneverdige opplevelser som Dragon Age: Origins, Uncharted 2: Among Thieves og Assassin’s Creed II. Det var imidlertid lite som antydet at Batman skulle snike seg med på denne lista. Det kan høres merkelig ut med tanke på Arkham-spillenes status i dag, men i forkant av lanseringen talte det meste imot Rocksteady. Utviklerne hadde kun utviklet ett spill tidligere og var så godt som ukjente, spillet skulle lanseres uten at det var noen konkrete filmer knyttet til det, og spill basert på (film)lisenser hadde generelt et nokså dårlig rykte på seg den gangen. Det fantes riktignok unntak som noen av Ringenes herre-spillene eller Peter Jackson’s King Kong: The Official Game of the Movie fra 2005, men Batman Begins-spillet lå mye nærmere normalen, som innebar et raskt sammensveiset spill ment for å tjene raske penger på merkevarens popularitet.
Nettopp derfor er det så imponerende å se ikke bare at Batman: Arkham Asylum lyktes, men at spillet ble en massiv suksess som dannet grunnlaget for en hel serie og ble en mal for nærmest samtlige superheltspill i ettertid. Det er for eksempel vanskelig å se for seg Marvel’s Spider-Man fra Insomniac uten at Batman hadde banet veien i forkant. Med flere millioner solgte eksemplarer og en rekke priser for både årets spill og årets studio er det ingen tvil om at Batman: Arkham Asylum har hatt en enorm spillhistorisk betydning.
Samtidig, her i Cross Older Gaming er målet å utforske hvordan eldre spill oppleves å gå tilbake til i dag. Så, hvordan er det å besøke Arkham-øya i 2026, hele 17 år etter spillets lansering?
Batman: Arkham Asylum foregår over én lang natt der handlingen er lagt til Elizabeth Arkham Asylum for the Criminally Insane (som er institusjonens fulle navn). Joker har nok en gang vært på ferde og blitt fanget av Batman, som kjører ut til Arkham for å sette den gale klovnen bak lås og slå. Men noe er i gjære, og Batmans mistanke om at det hele gikk for lett skal vise seg å stemme. Det hele snur raskt om til et kupp hvor Joker tar kontroll over Arkham, slipper løs de andre innsatte og planlegger kaos ved å infisere sine undersåtter med en modifisert utgave av miksturen som gjør Bane stor og sterk. Alene og avskåret fra forsterkninger må Batman gjøre det han kan for å overleve og hamle opp med superskurker som Harley Quinn, Killer Croc og Poison Ivy for å sette en stopper for Jokers gale planer. Hver skurk krever sin egen tilnærming for å bli uskadeliggjort, og Batman må derfor bruke en rekke forskjellig utstyr og taktikker for å overleve.
Det grunnleggende premisset for historien gir et veldig godt utgangspunkt for det som i praksis viser seg å bli et tredimensjonalt metroidvania, en sjanger hvor spilleren har begrenset tilgang på hvor man kan gå til å begynne med, men hvor verdenen åpnes stadig mer etter hvert som man får bedre utstyr og låser opp nye egenskaper. Metroidvania-sjangeren har svært mange gode innslag på 2D-fronten, men har samtidig hatt litt mer problemer med å slå gjennom for fullt i 3D, hvor selv veletablerte serier som Metroid kan splitte fansen over hvorvidt konseptet fungerer eller ikke. Batman: Arkham Asylum viser imidlertid at det absolutt er mulig. Arkham-øya fungerer som en naturlig ramme for kartet som helhet, og veien videre styres av hvilke bygninger du kommer deg inn i med det utstyret du har til rådighet. Selv om Arkham Asylum er mindre enn sine oppfølgere, er det derfor mulig å argumentere for at spillet leverer bedre på sitt premiss.
Du blir også hele tiden oppfordret til å utforske hver minste krik og krok og gå tilbake for å finne skjulte hemmeligheter takket være The Riddler, som har gjemt en rekke troféer rundt omkring og har sine gåter som du skal løse. Mange av disse gåtene hinter til noe du kan finne i omgivelsene der du er, som du så skal scanne. Ett hint kan for eksempel lede deg til Catwomans hjelm og klør som står i en glassmonter, mens et annet hint fører deg til noen kopper og en tekanne skjult i et blomsterbed for å assosiere til The Mad Hatter. Jo flere mysterier du løser, jo mer informasjon låser du opp i menyene om de ulike rollefigurene, deres bakgrunnshistorier og hvilke tegneserier de først dukket opp i. Dette gir spillet en uvanlig sterk innfallsvinkel til såkalt «collectathon», hvor det å finne hemmelighetene gir en belønning som føles meningsfull. Databasen du låser opp gir deg nemlig lyst til å lese og utforske mer av Batman-universet – jeg kjente det selv i 2009, og andre som har spilt gjennom spillet nå i fellesskap kan bekrefte at det samme gjelder i 2026.
Utforskingen av Arkham-øya og Riddler-gåtene hjelper deg også å observere hvor proppfullt av detaljer spillet faktisk er. Altfor ofte står spillere i fare for å løpe raskest mulig gjennom et spill. Batman: Arkham Asylum lærer deg å stoppe opp og verdsette det arbeidet utviklerne har lagt ned i å gjøre øya så troverdig som mulig. Det er rett og slett imponerende å se hvor mye spillet har å by på, spesielt med tanke på kjerneteamet i Rocksteady på dette tidspunktet ikke utgjorde mer enn 40-60 mennesker. Andre faktorer som at kappen til Batman har over 700 animasjoner og at Batman får gradvis mer skjeggstubber etter hvert som natten utfolder seg viser også de tekniske prestasjonene Rocksteady fortsatt fortjener ros for. For å hjelpe til i arbeidet benyttet de seg av Unreal Engine 3, en motor som spillerne først fikk se i aksjon med Gears of War i 2006. Ikke alt av Unreal Engine 3-spill holder seg like godt i dag, men takket være en visuell stil som sammenblander virkelighet og tegneserieestetikk på den ene siden og teknisk kvalitet på den andre siden føles det svært enkelt å gå tilbake til Arkham Asylum i dag, spesielt på PC.
Mens vi er inne på tegneserien er det også flere elementer ved spillet som minner oss om at opphavet til nattens ridder først og fremst er på papiret, ikke på lerretet. I beste tegneserie-tradisjon har Batman selvfølgelig planlagt for alle eventualiteter og bygget en miniutgave av skjulestedet sitt på Arkham-øya sånn i tilfelle noe skulle skje. På spørsmålet fra hjelperen Oracle om hvordan han fikk bygget dette uten at noen har merket det, svarer han bare «It’s me, remember.» Slike tørrvittige kommentarer som dette treffer meg som tegneserieentusiast. Batman har aldri vært den mest komiske helten, selv om 1966-filmen kan være (ufrivillig) morsom til tider. Samtidig har det alltid vært rom for slike humoristiske glimt, slik som i Batman: The Animated Series fra 1990-tallet, som det er helt åpenbart at Arkham Asylum har hentet mye inspirasjon ifra. Jeg har riktignok ikke sett mye av Batman: The Animated Series, men har fått sett enkelte episoder samt filmer som Batman: Mask of the Phantasm fra 1993, og har fått mer erfaring med hvor definerende og viktig denne serien er for Batman. Arven etter den animerte serien gjenspeiles også i valget av stemmeskuespillere, der veteranene Kevin Conroy, Mark Hamill og Arleen Sorkin vender tilbake i sine respektive roller som Batman, Joker og Harley Quinn, og som jeg setter mye mer pris på i 2026 enn i 2009. Det store salgsargumentet for spillet i 2009 var Mark Hamill i rollen som Joker, en rolle han virkelig mestrer med glans og kanskje vil bli stående som en av hans viktigste roller noensinne. Conroys opptreden treffer dessuten ekstra hardt denne gangen i kjølvannet av hans bortgang i 2022.
En uheldig bieffekt er at Arkham Asylum kan bli mindre appellerende for de som primært forbinder Batman med filmene. Samtidig bør en viss forankring i den tegnede versjonen av superhelten være å forvente når Paul Dini, en av de mest sentrale animatørene og skribentene bak Batman: The Animated Series, er med på laget. Denne arven gir også noen andre uheldige utslag, som i skildringen av gale innsatte (lunatics) med kjevelås og tvangstrøye eller den overseksualiserte skildringen av de kvinnelige superskurkene Harley Quinn og Poison Ivy, men igjen følger dette med terrenget. Terrenget kan naturligvis endres med tiden, men Arkham Asylum skal ha det for at de legger seg på stilen de har valgt, på godt og vondt.
Alt dette er med på å ramme det hele inn som en god Batman-opplevelse, men spillmekanikkene er likevel de som hjelper deg til å føle deg som Batman, noe Arkham Asylum gjør i større grad enn noe Batman-spill tidligere. Hundrevis av håndlangere vandrer rundt for å gjøre livet surt for deg, men her får du innta rollen som Batman til det fulle og spille på frykt ved å skjule deg i vannrenner, lufteventiler og oppå statuer for å ta dem ut en etter en. Å snike seg vellykket rundt og merke hvordan skurkene får gradvis mer panikk er utrolig tilfredsstillende. Her må også musikken til Nick Arundel som brummer i bakgrunnen trekkes frem som en ekstra stemningsskapende faktor. Skulle det likevel skje at du må ta en mer direkte tilnærming, byr Arkham Asylum på et flytende kampsystem hvor du slår, hopper unna og bruker kappen til å vippe skurkene av pinnen. Lyn-symboler over en fiende betyr på sin side at du må trykke for å kontre. Ved å kombinere disse elementene får du et kampsystem der det hele fortoner seg som en voldelig jazzballett, en elegant dans som både er enkel og komplisert på samme tid. Dette systemet ble ytterligere forbedret i de senere spillene, men dette er ett av områdene hvor Arkham Asylum har hatt utrolig stor påvirkning på spillbransjen, spesielt for spill som tidligere nevnte Spider-Man.
Jeg skal ikke si at det å gå tilbake til Batman: Arkham Asylum i dag vil være en like god opplevelse for alle, ettersom det kommer an på hvilke forventninger du går inn med. Men for meg har gjensynet med spillet minnet meg på hvorfor spillet fortjener betegnelsen «evig klassiker.» Det er et imponerende stykke teknisk arbeid, spesielt med tanke på teamets størrelse på den tiden, og takket være innsatsen som ble lagt ned den gang trenger du ikke tjukke nostalgi-briller for å nyte dette den dag i dag. Forankringen i tegneseriematerialet som helhet fremfor en konkret film har vært med på å styrke spillets holdbarhet, og koblingene til de animerte prosjektene på 90-tallet sementerer dette. Med en historie som kan gjennomføres på rundt 10 timer er det passelig langt, men takket være et høyt detaljnivå og en innholdsrik database blir det fort fristende å tilbringe noen ekstra timer for å utforske alle øyas hemmeligheter. Batman: Arkham Asylum leverer virkelig på lovnaden om at du vil føle deg som Batman, og selv ikke en langtekkelig bosskamp mot Killer Croc i kloakken kan hindre dette fra å bli et spill vel verdt å besøke også i 2026.
Vil du høre mer om Batman: Arkham Asylum? Sjekk ut vår episode med vår faste retro-gjest Sigrun E. Gjerde og Adrian Haugen fra podcasten Spæll.