Bomb Rush Cyberfunk

Bomb Rush Cyberfunk vil mest sannsynlig appellere veldig til de som savner Jet Set Radio, men spørsmålet er om de klarer å kapre nye spillere …

Enkelte anmeldelser bør komme med en merknad i forkant, og det tenker jeg passer i dette tilfellet også. Jeg har nemlig ingen personlig erfaring med Jet Set Radio, Segas klassiske spillserie som kombinerer fremtidsurban skating og musikk, selv om jeg naturligvis kjenner til denne serien og vet hva den har betydd for mange spillere i årene rundt årtusenskiftet.

Jeg mener dette er viktig å understreke før jeg deler mine tanker rundt indie-spillet Bomb Rush Cyberfunk, fordi sistnevnte er åpenbart inspirert av Jet Set Radio og dermed sikter seg inn imot en helt spesiell målgruppe. Når jeg kommer inn som en nysgjerrig fersking får jeg dermed et nokså annerledes inntrykk enn det trolig mange i målgruppen vil oppleve, og anmeldelsen min vil derfor ikke oppleves representativ for de som har gledet seg mest til tittelen. Samtidig kan det være nyttig å få en nybegynners perspektiv på formatet og konseptet også, så jeg velger likevel å gå videre med anmeldelsen som normalt.

Bomb Rush Cyberfunk tar oss med til et urbant og hipt bymiljø som lever under det konstante presset bare et undertrykkende fascistregime kan levere. Til tross for store politistyrker i gatene herjer flere grupper i de ulike urbane områdene for å henge fritt i sitt territorium og gjøre som de vil, frie fra undertrykkende maktstrukturer og autoriteter. Du inntar rollen som Red, en skater med et rødt metallisk hode med utmerkede graffitiegenskaper og et åpenbart talent på både skateboard og rulleskøyter. Sammen med de øvrige medlemmene i gjengen Bomb Rush Cyberfunk kjemper dere mot de ulike gruppene for å sikre kontroll over flere bydeler og oppnå såkalt «All City»-status for å ta opp kampen mot den mystiske DJ Cyber.

Det finnes en historie her, men verken tematikken eller presentasjonen klarer å selge premisset for min del. Dialogen byr ikke på noen eksepsjonelle øyeblikk, rollefigurene fremstår som nokså enkle og hele «too cool for school»-vibben som historien forsøker å kommunisere resonnerer ikke i meg. Dermed blir historien mest staffasje, selv om jeg mistenker at Bomb Rush Cyberfunk ikke først og fremst frir til sitt publikum på grunnlag av det dype og komplekse narrativet.

Trekkplasteret er først og fremst det hippe og urbane bylandskapet hvor du får tumle deg rundt i som din personlige skatepark, og det er her «cyberfunk»-navnet fungerer som den perfekte beskrivelse. Vi snakker om en cyberpunk-setting der maskin og menneske eksisterer i forent tilstand, hvor cyborger og mekaniske protester er et fullstendig vanlig fenomen. Samtidig er det en fargerik og hip by du presenteres for, som oppleves mer som en kombinasjon av Persona 5 og Mirror’s Edge enn Cyberpunk 2077 eller Blade Runner. Glem fargeløse omgivelser og regntung himmel, her er det skarpe farger og et skrikende cel-shadet funky design som gjelder! På dette området leverer Bomb Rush Cyberfunk, selv om jeg kjenner at figurdesignet ikke appellerer helt til meg. Her har utviklerne i Team Reptile lagt seg på ei linje som gir rollefigurene en polygonal stil, noe som gir dem et utseende med klare assosiasjoner til spill fra rundtomkring årtusenskiftet. Gjennomført er det absolutt, men resultatet oppleves likevel noe blandet.

Den hippe stemningen pakkes inn i et passende lydbilde som også vil trekke en hel del spillere inn, og som forventet er det mye funk, hip-hop og tunge beats det går i her. En ekstra fjær i hatten må gis til Team Reptile for at de har klart å få med den originale komponisten/DJ-en fra Jet Set Radio-spillene, Hideki Naganuma, med på musikerlaget. Dette kommer godt med, for Naganumas låter er noen av de feteste sporene Bomb Rush Cyberfunk-musikken har å by på. Dessverre opplever jeg nivået på musikken i spillet som nokså ujevn, med noen ekstremt fete spor etterfulgt av noen svært forglemmelige. Det er synd, for når musikken først leverer får vi noen av de tøffeste låtene fra spillmusikkåret 2023.

Spillingen i seg selv handler naturligvis ikke bare om å høre på fete beats, men å ta seg rundt i de urbane områdene til fots, på rollerblades, skateboard eller sykkel for å gjennomføre fete triks, akkumulere «street cred» og deretter ta opp kampen mot den lokalt rådende gjengen for territoriell kontroll. Dette kombineres med å spraye graffiti på utvalgte steder og kjempe mot politiet når de dropper inn i området. Sistnevnte skaper et plagsomt brudd i den ellers gode flyten spillet har å by på – det er naturligvis litt av poenget for politiet, men det gjør det dessverre ikke mindre plagsomt for deg som spiller, ettersom nye forsterkninger kommer inn i det nesten uendelige. Ved å gjennomføre de feteste triksene og få til de lengste komboene samler du poeng når du skal gjennomføre ulike utfordringer, og selv om dette er forståelig nok føles det også fort litt steilt. Her hadde jeg gjerne sett større variasjon i kontrollsystemet. Det er også noe frustrerende å oppleve at enkelte områder i spillet er nokså vanskelige å komme frem til, og straffen for å falle ned fra store høyder og måtte gå de lange etappene på nytt føles sjelden godt.

Bomb Rush Cyberfunk er et eksempel på et spill hvor jeg ser at dette helt sikkert vil appellere til dem som faller innenfor målgruppen, men der jeg selv dessverre havner utenfor og derfor sitter igjen med en blandet opplevelse. Den polygonale stilarten faller ikke helt i smak for min del, historien klarer aldri å fengsle eller engasjere meg, musikken har mange kjedelige øyeblikk til tross for noen ekstremt solide oppturer, og hele spillmekanikken med poengsamling og triksing blir lite appellerende for meg sammenlignet med det rytmebaserte kampsystemet i Hi-Fi Rush, et annet spill fra 2023 med tydelig inspirasjon fra samme inspirasjonskilde. Det blir svært spennende å se om jeg vil like Segas kommende gjenopplivelse av Jet Set Radio bedre når dette lanseres i år eller til neste år, men Bomb Rush Cyberfunk klarte ikke å vekke min interesse for det som for meg er en litt uutforsket del av spillenes verden. Jeg vil ikke på noen som helst måte karakterisere det som dårlig; det er bare ikke for meg.

Score: 6/10