Spillåret 2023 står igjen som ett av tidenes beste, så hvordan velger man ut bare ti spill fra en så rik bunke med titler? Det er ikke lett, men Ingar har gjort sitt beste for å finne sine ti favoritter fra 2023.
Det har blitt sagt til det nærmest kjedsommelige, men 2023 har vært et spillår for historiebøkene. Ikke bare har stadig flere studio sagt farvel til forrige konsollgenerasjon for å kunne utnytte maskinvaren i PlayStation 5 og Xbox Series X/S til det ytterste, vi har også fått de første spillene som utnytter Unreal Engine 5. Det som likevel har preget spillåret mest har vært alle spillene som omsider har kommet ut etter å ha blitt utsatt under pandemien. Når disse spillene lanseres samtidig med alle storspillene som hadde 2023 for øye i utgangspunktet, sier det seg selv at det blir tett mellom godbitene.
Samtidig, som Charles Dickens skrev det: «Det var den beste av alle tider, det var den verste.» Spillåret 2023 har kanskje vært et svært godt år for oss spillere, men for de som serverer oss godbitene har det vært det ene slaget i ansiktet etter det andre. På verdensbasis har bransjen opplevd 9000 oppsigelser, og når dette kombineres med millionbonuser til sjefene på toppen og et truende forslag til ny betalingsmodell fra spillmotoren Unity har det virkelig ikke vært et år til spillutviklernes beste. Gledelige nyheter som at ansatte i Atlus har fått 15% lønnsøkning har vært unntaket fremfor regelen, og vi håper virkelig at 2024 blir et år hvor toppsjefene ser bort fra griske forretningsmodeller og heller gir de ansatte lønna de fortjener.
De aller fleste sjangre (med unntak av golfspillene, som Mats Jakob var inne på i vår GOTY-episode) har fått en rekke godbiter i løpet av året som har gått. Dette betyr at for spillere som liker mange ulike sjangre og spilltyper har det vært umulig å få med seg alt. Det gjelder absolutt i mitt tilfelle. Storspill som Baldur’s Gate III og Starfield har dessverre måtte vike til fordel for andre spill eller ting i livet som tok kreftene eller oppmerksomheten, og heller ikke spill som Like a Dragon: Ishin har klart å klemme seg inn i spillåret mitt. Når jeg tross alt har klart å skvise inn nesten 50 spill til sammen i løpet av spillåret 2023, hvorav 29 helt nye titler, sier det litt om hvor tettpakket med spennende titler dette året har vært.
Av disse rundt 29 titlene har det vært vanskelig å lande på en topp 10-liste, ettersom jeg har gitt 17 av dem en karakter som er 8/10 eller høyere. Likevel føler jeg at denne topp 10-lista oppsummerer spillåret 2023 godt for min del, og jeg vil si du er nesten garantert en god opplevelse med alle ti spillene uavhengig av din spillsmak. Om du foretrekker å høre fremfor å lese kan du høre listen over de beste spillene fra fire av oss programledere i episode 118 av podcasten. Takk for i år, og vi snakkes ved neste korsvei i 2024!
10. Teslagrad 2
Nyttårsforsett er ikke min greie, men for 2023 satte jeg meg likevel som mål å spille flere norske spill. Det har jeg klart, og selv om jeg ikke har rukket å utforske alle norske nyheter som havnet på radaren min har jeg likevel kommet gjennom seks norske spill i år – tre gamle og tre nye. Fire av disse seks spillene skal Rain Games fra Bergen ha æren for, og de har neimen ikke ligget på latsiden når de i år har lansert hele tre spill. Deres gjennombrudd kom for ti år siden med deres første spill, Teslagrad, som i år har fått både en oppusset versjon av originalen og en etterlengtet oppfølger.
Jeg likte det originale Teslagrad greit nok da jeg spilte den oppussede utgaven i år, men det var likevel Teslagrad 2 jeg virkelig falt for. Med en kulere hovedrollefigur som vi først ble kjent med i World to the West, et mesterlig lydspor med vakker vokal fra blant andre Marianne Juvik Sæbø, et langt mer kreativt spekter av gåter og en kjempestilig visuell stil er Teslagrad 2 absolutt et høydepunkt fra det norske spillåret 2023 – og spillåret 2023 på verdensbasis, for den saks skyld. Pluss i boka for luftvikinger og årets kuleste boss i form av en elektro-elg.
Du kan lese anmeldelsen av Teslagrad 2 her.
9. Street Fighter 6
Høydepunktet i min slåssespillkarriere – om man i det hele tatt kan kalle det en karriere – var under den sjette konsollgenerasjonen. Jeg kan ikke si at jeg noen gang ble så god i noen av spillene jeg spilte den gang, men det var uten tvil da jeg spilte flest og mest spill innenfor sjangeren i form av SoulCalibur II, Tekken 5, Dead or Alive-serien og en smule Dragon Ball Z Budokai (pluss ørten timer i Super Smash Bros. Melee, selvfølgelig, men hvorvidt den serien teller som slåssespill kommer an på hvem du spør). Etter hvert som årene gikk dabbet imidlertid interessen for sjangeren av. Ikke hadde jeg økonomi til å skaffe meg alle spillene som kom, og jeg hadde heller ikke tålmodigheten eller dedikasjonsevnen jeg trengte for å sette meg inn i hvert enkelt spill med sine komboer og ørten slåsskjemper.
Med Street Fighter 6 har derimot noe av denne gamle pasjonen våknet litt til live igjen. Capcom er for tiden i en ny gullalder hvor de gjør tilsynelatende alt riktig, og det er også tilfelle med det nyeste spillet i Street Fighter-serien. Rent spillmekanisk er spillet mange nivå over Street Fighter V, og noe av det beste er at spillet lar deg velge mellom et tradisjonelt kombosystem eller et forenklet kontrollsystem. Når dette kombineres med en rålekker presentasjon, et heftig lydspor som gir deg lyst til å tilbringe timevis på treningsstudioet og en ekstremt beundringsverdig pick-up-and-play-faktor ble det mange runder med Street Fighter 6 i sommer. Med slike titler som dette og nyutgaven av Resident Evil 4 håper jeg Capcoms gullrekke aldri tar slutt.
Du kan lese anmeldelsen av Street Fighter 6 her.
8. Venba
Mat er så mye mer enn bare næring. Mat er kultur, historie, relasjoner, fellesskap og identitetsdannelse. Derfor er det å bare spise «trygg» mat man kjenner fra før når man er på utenlandstur en av de største feil man kan gjøre, ettersom man går glipp av utrolig mye lokal historie og tradisjoner.
Alt dette og mer til er Venba med på å uttrykke på knappe 90-120 minutter, noe som er mektig imponerende. Å bruke mat som utgangspunkt for en historie hvor en tamilfamilies nye hverdag i Canada møter på kulturelle gnisninger og utfordringer er utrolig kreativt og spennende, og detaljene i historien tyder på at personlige erfaringer ligger til grunn for Venba, noe som bare gjør spillet enda mer rørende. I et år fullstappet med enorme tidssluk på spillfronten har Venba vært en fabelaktig ganerenser som viser hvorfor vi trenger disse små, personlige og uavhengige spillene.
Du kan lese anmeldelsen av Venba her.
7. Pikmin 4
Pikmin er muligens den beste Nintendo-serien folk flest ikke kjenner til. Serien byr på noe så imponerende som sanntidsstrategi på konsoll som faktisk fungerer, og det å gå rundt som en lilleputt i hverdagslige omgivelser som ender opp med å virke gigantiske på grunn av perspektivet slutter aldri å underholde. I Pikmin 4 vender serien tilbake i storform. Ikke bare flyter spillmekanikken godt, men du får også utforske både varierte overflater og spennende underjordiske grotter i rike monn. Legg til en nydelig visuell presentasjon og en av spillårets mest sjarmerende kompanjonger i form av hunder Oatchi, så er det ikke rart at Pikmin 4 fortjener en plass på denne topplista.
Du kan lese anmeldelsen av Pikmin 4 her.
6. Marvel’s Spider-Man 2
Å lage et Spider-Man-spill må være både fryktelig spennende og fryktelig skummelt, fordi folk har så sterke meninger om dette rike og underholdende kildegrunnlaget. Insomniac Games har imidlertid bevist gang på gang at de er i stand til å håndtere oppgaven, og selv om Miles Morales-spillet føltes mest som en dessert etter 2018-spillet er det ingen tvil om at disse spillene byr på rik underholdning for et bredt publikum. Som Spider-Man-historie fungerer Marvel’s Spider-Man 2 såpass godt at du lett kan ha et familiemedlem ved siden av deg som deler historieopplevelsen mens du spiller. Historien er velbalansert, variert og underholdende, og selv om den ikke revolusjonerer er det godt å se at Insomniac fortsatt ved å håndtere Stan Lees hjertebarn med respekt. Kombinerer man dette med en utsøkt grafisk presentasjon, variert kampsystem og fine sideoppdrag er dette helt klart mer enn bare en billig oppfølger.
Du kan lese anmeldelsen av Marvel’s Spider-Man 2 her.
5. Hi-Fi Rush
Når de beste spillene fra et år skal kåres er det alltid en fare for at de beste spillene fra starten av året blir glemt. Det er synd, for da er det fort gjort å glemme slike perler som Hi-Fi Rush. Spillet fra The Evil Within-skaperne i Tango Gameworks ble både annonsert og lansert samme dag i slutten av januar, og slike overraskelser er av den positive sorten.
Her får du et spill som oser av kreativ skaperglede, en grafisk stil som er leken og lett å like, et rytmefokusert kampsystem som samtidig ikke er et rytmespill og dermed hakket mer tilgjengelig, en humor som er av det sære slaget jeg liker godt og et utrolig fengende lydspor som holder deg gående time etter time. Når dette toppes med en passelig lengde og en teknisk ytelse som er så godt som plettfri er det utrolig lett å glede seg over Hi-Fi Rush, et spill som minner meg mer om en eksperimentell kultklassiker fra PlayStation 2-dagene enn noe jeg ville fått fra dagens spillmarked. Heldigvis finnes det fortsatt spillskapere som får lov til å realisere sine kunstprosjekter, og dette er forhåpentligvis noe vi kan få mer av fremover.
Du kan lese anmeldelsen av Hi-Fi Rush her.
4. Super Mario Bros. Wonder
At 2023 skulle bli et Mario-år kom ikke som en stor overraskelse etter suksessen med Mario-filmen, men at vi på toppen av dette skulle få et nytt 2D-Mario-spill var desto mer uventet. Den største overraskelsen var likevel kvaliteten som gjennomsyrer hele spillet – for syre har nok absolutt vært involvert i utviklingen her, så helsprøe innslag vi får servert fra både høyre og venstre. Med en animasjonskvalitet av ypperste klasse, en ytelse som nok en gang overgår all forventning, kreativ lek og sjarmerende musikk beviser Mario nok en gang hvorfor han er kongen av plattformspill i det som er det beste 2D-Mario-spillet på minst tretti år. Dessuten må vi jo ikke glemme elefant-Mario, eller elefant-Peach som sjarmerte Bowser i senk i den ene reklamevideoen for spillet. Wowie zowie!
Du kan lese anmeldelsen av Super Mario Bros. Wonder her.
3. Sea of Stars
Jeg falt pladask for The Messenger da jeg omsider spilte det i 2021, tre år etter spillets lansering. Siden den gang har jeg trippet og ventet i spenning på Sea of Stars, det neste spillet fra Sabotage Studio. Forventningene ble heldigvis innfridd og vel så det, for Sea of Stars er et utrolig velkomponert spill som blander noe av det beste fra både gammel og ny spilldesignfilosofi.
Inspirasjonen fra klassikere som Chrono Trigger og Golden Sun er åpenbar her, men Sea of Stars byr også på nyvinninger i form av kreativt nivådesign, fargerike detaljer og humoristisk dialog. Legg til underholdende minispill, et kampsystem som alltid leverer og det som kanskje er årets beste musikk (hvor mange andre lydspor i år stiller med eget sjørøverband, liksom?) har Sea of Stars det aller meste et moderne retrohjerte måtte hige etter. Nevnte jeg den ekstremt vakre pikselgrafikken og de musikalske innslagene fra Chrono Trigger-veteran Yasunori Mitsuda? Dette og mere til løfter Sea of Stars opp til å være blant årets klart beste spill, og definitivt et spill som fortjener all ros og prisene det har fått på indie-fronten av spillåret 2023.
Du kan lese anmeldelsen av Sea of Stars her.
2. Alan Wake II
Jeg gledet meg absolutt til Alan Wake II, men jeg var ikke i nærheten av å ha det på toppen av listen over spill jeg gledet meg til i 2023. Noe av det skyldtes selvfølgelig at det var usikkert når spillet ville lanseres, men etter å ha spilt Alan Wake II forstår jeg ikke hvorfor dette spillet kunne havne så rart på oppmerksomhetsradaren min. For jammen meg har spillet imponert meg og vel så det.
Finske Remedy har med Alan Wake II laget sitt mest Remedy-ete spill noensinne, og spillkulturen er bare så ufattelig mye rikere av den grunn. Vekslingen mellom to hovedrollefigurer fungerer aldeles utmerket, alt av tekniske finurligheter og visuelle triks imponerer fra start til slutt, historiefortellingen er på et helt ekstraordinært nivå og de musikalske innslagene av en helt annen verden – inkludert det som uten tvil er årets musikalske høydepunkt. Stemningen er mer guffen og nifs enn forgjengeren, men det kler universet utrolig godt og gjør egentlig bare spillopplevelsen enda bedre. Alan Wake II er et spill av den sorten vi kommer til å snakke om i mange år fremover, også når PlayStation 5 og Xbox Series X/S er historie og erstattet med sine arvtagere.
Du kan lese anmeldelsen av Alan Wake II her.
1. The Legend of Zelda: Tears of the Kingdom
Frem mot lanseringen av årets Zelda-spill var det lett å være litt nervøs. Nintendo hadde tross alt sprengt alle forventningene for serien i 2017 med The Legend of Zelda: Breath of the Wild, et spill som både tok serien tilbake til sine aller dypeste røtter og fornyet formelen til noe fullstendig nytt og grensesprengende. Selv Wirkola vil slite med å hoppe etter seg selv, og kunne de stadige forsinkelsene antyde at Nintendo slet med å få sitt nyeste spill i havn?
Så feil kan man selvsagt ta. Nintendo utsatte riktignok spillet med ett år, men dette var for å gi spillet den nødvendige finpussen. Det merkes, for maken til en så velpolert, velflytende og uovertruffen spillopplevelse skal man lete lenge etter.
Den som tenker at The Legend of Zelda: Tears of the Kingdom bare er en billig kopi av forgjengeren kan umulig ha tilbrakt mange timer med spillet, for det hele føles så nytt og ferskt at det aldri slutter å underholde. Å vende tilbake til Hyrule føles som å komme hjem til gamle hjemtrakter, hvor man kjenner seg igjen til tross for alle nyhetene og endringene. Når dette toppes med turer opp til skyene og langt ned i jordens dyp er det vanskelig å ikke miste pusten.
Mengden av innhold som imponerer i Tears of the Kingdom kunne vært langt som et vondt år. Jeg kunne nevnt den utrolig solide ytelsen som spillet byr på, til tross for hvor åpent og fritt spillet lar deg herje rundt omkring. Den estetiske stilen som viderefører det vakre grunnlaget fra Breath of the Wild. Den skarpe og rørende musikken som både bygger på kjent stoff og inkorporerer nye solide spor fra en kreativ komponistgjeng. De nye egenskapene som lar deg utforske Hyrule på en helt ny måte, inkludert den fantastiske Ultrahand som lar deg bygge alt fra enkle doninger til flyvende dødsmaskiner som regner ild og svovel over de stakkars motstanderne. Historiefortellingen som føles mye mer utbrodert og engasjerende enn i forgjengeren, inkludert en slutt som nesten tok pusten fra meg. Alt dette er bare noe av det som gradvis fikk meg til å forstå at det spillet jeg skulle anmelde var noe helt ekstraordinært, særegent og revolusjonerende – akkurat som forgjengeren hadde vært det. Breath of the Wild måtte gå slik at Tears of the Kingdom kunne fly, og flyturen er av den sorten du aldri kommer til å glemme.
Du kan lese anmeldelsen av The Legend of Zelda: Tears of the Kingdom her.
Helt til slutt: Hvilke andre titler anbefales, og hvilke spill rakk jeg ikke å spille i 2023?
Som vanlig er det noen spill som kunne vært med på lista, men som ikke nådde helt til topps. Andre spill som er verdt å nevne inkluderer (i alfabetisk rekkefølge) Cities: Skylines II, Cocoon, Dave the Diver, Disney Illusion Island, F-Zero 99, Fire Emblem Engage, Hogwarts Legacy, Resident Evil 4 og Star Wars Jedi: Survivor.
Spill jeg gjerne skulle ha rukket å spille i år, men som dessverre ikke har blitt prioritert inkluderer titler som Armored Core VI, Baldur’s Gate III, Bayonetta Origins: Cereza and the Lost Demon, Dead Space, Lies of P, Like a Dragon: Ishin/The Man Who Erased His Name, Metroid Prime Remastered, Octopath Traveler II, RoboCop: Rogue City, Starfield, System Shock-remaken og The Talos Principle 2 … bare for å nevne noen av de enormt mange lovende spillene fra det rike spillåret 2023.