Call of Duty: Modern Warfare

Med Modern Warfare forsøker Call of Duty-serien å gjenskape assosiasjonene fra seriens gullalder. Lykkes de med eksperimentet?

Call of Duty: Modern Warfare

Utvikler: Infinity Ward

Utgiver: Activision

Plattform: PC, PS4, Xbox One

Sjanger: Førstepersons skytespill

Dato: 25. oktober 2019

Aldersgrense: 18 år

Teksten er opprinnelig skrevet i november 2019, og er her publisert på nytt i lettere revidert utgave.

Det må være minst ti år siden jeg sist satte med ordentlig ned med et Call of Duty-spill. Mye har skjedd med både bransjen og sjangeren siden den gang, og serien har med jevne mellomrom forsøkt å fornye seg selv med det jeg forstår er blandede resultater. Fortsatt regnes de to første Modern Warfare-spillene av Infinity Ward som seriens høydepunkt, og det begynner tross alt å bli noen år siden.

Infinity Ward i dag er ikke den samme gjengen som definerte sjangeren for ti år siden. De røk nemlig uklar med eierne i Activision, pakket kofferten og etablerte Respawn Entertainment, som står bak Titanfall-spillene og Apex Legends (og er straks brennaktuelle med Star Wars Jedi: Fallen Order). Når årets Call of Duty går tilbake til Modern Warfare-navnet, rebooter underserien og skimter med Infinity Ward-navnet, er det med andre ord lurt å ta to steg tilbake og se helhetsbildet. Samtidig er det heller ingen grunn til å gå inn i spillet med overordnet skepsis, for det er faktisk mye å hente her som kan sette noen Call of Duty-fordommer i skammekroken.

Mens fjorårets Black Ops 4 droppet historiemodusen totalt, har vi i år fått en skikkelig historie igjen hvor man først spiller gjennom hovedhistorien alene før man kan fortsette eventyret i samarbeidsmodus. Som navnet indikerer er det moderne krigføring som står i sentrum, og vi kastes rett inn i det hele med et selvmordsangrep av terroristgruppen al-Qatala i London. Den moderne slagmarken er ikke bare mellom to hærer på en bestemt slette eller på ørkenens sanddyner; moderne krigføring skjer i det skjulte, med skitne og brutale virkemidler. Kampen mot al-Qatalas styrker vever seg etter hvert sammen med noen stjålne russiske kjemikalier, og dette fører gode gamle kaptein Price, SAS-sersjanten Kyle Garrick, CIA-soldaten Alex og opprørskrigeren Farah fra Urzikstan sammen i kampen om å nå sine mål.

Jeg må innrømme at lovord om historiedelen var det som lokket meg til å plukke opp Call of Duty igjen, men etter de rundt fem timene det tar å gjennomføre historien sitter jeg igjen uten å være ekstremt imponert. Historien er røffere og mer realistisk enn før, og serien har kommet langt siden den gang man anså Michael Bay-filmer for å være realistiske krigsskildringer og brukte dem som inspirasjonskilde. Det er noen svært gode høydepunkt i historien, blant annet en sekvens som tar deg med tjue år tilbake i tid som virkelig klarer å balansere mellom spennende spilling og realistisk skildring av krigens brutalitet. Med jevne mellomrom byttes også den klassiske slagmarken ut med langt mer spennende oppdrag, som å infiltrere et terroristrede i London midt på natten hvor man går fra rom til rom i en vanlig forstadsbolig. Samtidig klarer ikke spillet å holde på denne nerven hele veien gjennom, noe som gjør historien til en svært ujevn opplevelse. Enkelte av hovedpersonene ytrer en sterk misnøye mot at de er pålagt regler for krigføring, og at det ville vært bedre for dem å kunne ture frem slik de vil. En forståelig nok tanke i konteksten, men å presentere slike tanker i munnen på en «good guy» i en actionfortelling er noe som fort kan gi ganske dårlige følger i lengden.

Historien er absolutt helt på det jevne, men det er fortsatt et svært godt stykke igjen før Call of Duty kan levere historier på lik linje med BioShock-serien, de nyere Wolfenstein-spillene eller mer velskrevne krigsspill som Spec Ops: The Line. Skulle historien imidlertid friste til mer, kan man fortsette på historien med tre andre spillere i modusen Spec Ops (må ikke forveksles med spillserien ved samme navn), en modus som virkelig skrur opp vanskelighetsgraden. Denne bør absolutt spilles med folk man kjenner, ellers kommer man ikke særlig langt.

Det hjelper at spillet både ser, låter og føles ekstremt bra å spille. Infinity Ward har for anledningen bygget en helt ny spillmotor, som visstnok har tatt dem rundt fem år å utvikle. Dette synes, og sluttresultatet ser eksepsjonelt lekkert ut. Filmsekvensene nærmer seg fotorealisme, og våpenfølelsen sitter som et skudd (pun intended). Det samme kan sies om oppdragene hvor nattbriller må benyttes, hvorpå man oppnår en ekstrem grad av realisme grafisk sett. Har man ray-tracing-støtte på maskinen sin er dette også et spill som virkelig utnytter dette. Det var imidlertid vanskelig å få spillet til å kjøre stabilt på PC, i hvert fall de første dagene spillet var ute. Særlig har spillet slitt med filmsekvensene, uansett hvor mye du justerer på innstillingene, og selv noen hardware-oppgraderinger løste ikke dette problemet (proffere folk enn meg i Digital Foundry har heldigvis meldt om samme problem, så det er heldigvis ikke bare meg).

Så langt om enspillerdelen av spillet, men de aller fleste plukker ikke Call of Duty år etter år på grunn av historien. Tvert imot søker de seg til flerspillerfellesskapet, og som vanlig leverer det nyeste spillet i serien stort sett varene. Et stort pluss i boka til utviklerne for implementeringen av valgfri crossplay, som gjør det mulig for spillere å barke sammen enten de spiller på PC, PS4 eller Xbox One.

Jeg sier at spillet stort sett leverer varene, for den største flerspillerdelen kalt Ground War føles ikke like raffinert og blankpolert som hos den største konkurrenten, nemlig Battlefield-serien. Både Battlefield 1 og Battlefield V leverer langt bedre opplevelser akkurat her, mens man i Ground Wars føler at denne modusen mangler noe for å underholdende i lengden. Imidlertid leverer Modern Warfare en haug av underholdende mindre moduser, som til sammen utgjør en fin balanse av gammelt og nytt.

Du har klassikere som Team Deathmatch, Free-For-All og Hardpoint, som alle er relativt lette å forstå. Stort sett handler det om å skyte mer enn å bli skutt, men i for eksempel Hardpoint må man også kjempe om kontrollen på punkter rundt omkring på kartet. Mindre modus betyr også mindre kart, og det er her spillet også viser seg fra sin bedre side. Konfrontasjonene blir mer intense, men man kastes også hurtigere ut igjen i kamp, noe spillet også er strukturert rundt. Dette er også noe av forklaringen på at en større modus som Ground Wars ikke fungerer like godt i Call of Duty som hos konkurrentene.

Er man på jakt etter noe nytt vil spillet heller ikke skuffe deg. Du har for eksempel Cyber Attack, en seks-mot-seks-modus hvor man må knabbe en EMP-bombe og transportere den til fiendens hovedkvarter, som så setter dem ut av spill, med mindre du blir satt ut av spill først (og i denne modusen kommer du ikke tilbake i kampen med mindre du gjenopplives). En annen artig nyhet er Gunfight, hvor to og to spillere kjemper mot hverandre over flere runder, og hvor alle spillerne får utdelt de samme tilfeldig våpnene, noe som kan jevne ut oddsen mellom nye og erfarne spillere.

I det store og det hele får man omtrent det man forventer av Call of Duty: Modern Warfare: Et visuelt lekkert skytespill med actiontung flerspillerdel, og med en enspillerdel som gjør så godt den kan under omstendighetene. Presentasjonen av spillet er svært god, og de mindre flerspillermodusene er absolutt underholdende, men spillet klarer ikke helt å levere på de større modusene og historiedelen. Sistnevnte har absolutt sine øyeblikk, men faller dessverre også gjennom takket være noen tvilsomme avgjørelser. Hva man får er med andre ord avhengig av hva man forventer, og det er nok tenkelig at mine forventninger burde vært justert før jeg satte meg ned med spillet. På den andre siden, så er spillet interessant nok til at jeg plukket opp serien for første gang på et tiår, så det er i det minste noe.

Score: 7/10

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.