Halo 3: ODST

Kan man få et godt Halo-spill uten Master Chief? Halo 3: ODST forsøker, og resultatet er ikke så verst.

Teksten er opprinnelig skrevet i mars 2017 og er her publisert på nytt i lettere revidert utgave. Teksten dekker kun historiedelen av spillet.

Det er merkelig hvor effektivt noe først går når man har gode samarbeidspartnere å rutte med. Ikke før var jeg ferdig med gjennomgangen av Halo 3 sammen med en venn, før vi valgte å kaste oss over neste spill i Project Halo, nemlig Halo 3: ODST.

For ordens skyld er Project Halo mitt lille prosjekt som jeg begynte med i 2016. Prosjektets formål: Å spille gjennom historiedelen av samtlige Halo-spill, noe jeg ennå har hatt til gode å gjøre. Prosjektet var egentlig ment som et 2016-prosjekt, men i kjent norsk stil sprakk tidsrammen så det suste, så da må 2017 benyttes for å komme i havn.

I de tre første spillene i prosjektet har historien i all hovedsak konsentrert seg om én ting, nemlig historien om Master Chief, den berømte Spartan-supersoldaten med den karakteristiske grønne fremtidsrustningen, og hans rolle i konflikten mellom menneskeheten og romvesen-koalisjonen Covenant. Sentralt i denne historien finner vi også Halo-installasjonene: Gigantiske ringkonstruksjoner med eget liv, atmosfære og klima, hvis formål er å utslette alt liv i galaksen når de aktiveres. Samtidig trenger man ikke mye fantasi for å forstå at konflikten mellom menneskeheten og Covenant involverer en god del flere personer (og vesener) enn bare Master Chief. Noen av dem stifter vi riktignok bekjentskap med i de tre første Halo-spillene, men fortsatt havner de og begivenhetene rundt dem i skyggen av Master Chiefs historie, med mindre de to sammenfaller.

Inn kommer Halo 3: ODST, det første Halo-spillet som ikke handler om Master Chief. Begivenhetene i Halo 3: ODST finner sted nokså parallelt med Halo 2, hvor Covenant endelig når jorda og lander med styrkene sine i New Mombasa. Menneskene svarer med det de har, inkludert en gruppe spesialsoldater kalt Orbital Drop Shock Troopers, som forkortes til ODST. Som navnet tilsier spesialiserer styrkene seg på å droppe ned til operasjonsstedet fra atmosfæren, og du inntar rollen som en navnløs og taus soldat som deltar i droppet. Dessverre går ikke alt etter planen, og når du først kommer til hektene igjen må du finne spor etter de andre i troppen og pusle sammen historien om hva som har hendt mens du har vært ute av spill.

Halo 3: ODST har et ganske annerledes preg og en unik stemning sammenlignet med sine forgjengere. Der de tre første spillene har vært heseblesende action-spill satt i det ytre rom, forholder du deg her til ett og samme sted, byen New Mombasa i dagens Kenya. Byen bærer sterkt preg av å være rammet av den første Covenant-invasjonen, og byen du trasker rundt i er mørklagt, øde og til dels også ødelagt. Mørket er heldigvis ingen utfordring takket være to nyheter som har vært savnet i alle tidligere Halo-spill: Nattsyn i visiret ditt, som gjør deg i stand til å se omrisset av omgivelsene selv i de mørkeste områdene, og implementeringen av områdekart (at Halo-ringene ikke har hatt kart tilgjengelige fordi de er uutforskede områder har gitt mening, men fortsatt vært en frustrasjonsfaktor).

Dette er imidlertid bare de første tegnene på at dette blir en annerledes spillopplevelse sammenlignet med tidligere. Selve fortellerteknikken er vesensforskjellig i Halo 3: ODST. Idet du endelig kryper ut av droppkapselen din har det gått flere timer, og du vet ikke hva som har hendt med verken byen eller dine allierte. Du har derimot et signal du kan følge, og ved å følge dette videre vil du sakte men sikkert oppdage fragmenterte historier og bruddstykker av helheten av hva som har skjedd. Her skifter perspektivet fra den navnløse soldaten i mørke gater i nåtid til de enkelte andre ODST-soldatene og hva som har hendt med dem i fortid. Du har selvsagt styringen til enhver tid, men dette skiftet i setting, tempo, omgivelser og stemning fungerer så godt at jeg opptil flere ganger blir overrasket over at man finner denne formen for kreativ fortellerteknikk i et Halo-spill.

Som for å understreke at dette er et veldig annerledes Halo-spill med en annen tilnærming til historiefortellingen, et annet sett med hovedpersoner og en annen stemning, disker komponistene Martin O’Donnell og Michael Salvatori med toner og musikk som tydelig markerer dette. Der musikken i Halo-spillene tidligere har vært pompøs, rytmisk og drevet av tunge perkusjons- og basslinjer, ikke minst uttrykt gjennom det velkjente Halo-hovedtemaet, er musikken i Halo 3: ODST betydelig mer subtil, tilbakelent og melankolsk. Det er kanskje ikke rolig jazz man først og fremst forventer å få servert når man spiller Halo-spill, men det er nettopp dette du får denne gangen. Endringen er slettes ikke feil, og faktisk tør jeg påstå at dette kanskje er det beste helhetlige lydsporet for et Halo-spill (i hvert fall så langt som Project Halo har tatt oss til nå).

Noen skjønnhetsflekker legger man likevel merke til når de gode førsteinntrykkene har lagt seg. Først og fremst kommer disse til syne i ansiktsanimasjonene, både i filmsekvenser og ellers. Vi snakker riktignok om et spill som har noen år på baken, men sammenlignet med samtidige titler som Dragon Age: Origins og Uncharted 2: Among Thieves er utseende på rollefigurene her til tider direkte heslig. Omgivelsene og romvesenene har derimot fått langt bedre behandling, skjønt litt bedre fargebalanse ikke hadde vært feil, selv om man har nattvisir tilgjengelig.

Ellers er det overraskende at historien i spillet er såpass kort. Med en god håndlanger ved din side klokket vi oss gjennom historien på 3 timer og 45 minutter. Etter alle standarder er dette kort, og særlig for et høyprofilert spill med stort budsjett, masse oppmerksomhet og som i sin tid kostet full pris. Samtidig er en god og kort historie bedre enn en lang og dårlig en.

Ser man bort fra dette, lurer jeg på om ikke vi har funnet en foreløpig favoritt i form av Halo 3: ODST. Spillet inneholder alt man har lært seg å forvente av et Halo-spill i form av velgjennomført action, et rikt utvalg av våpen og en historie som både tar seg selv alvorlig og useriøst på en og samme tid. Legger man til et film noir-preg kombinert med et eminent lydspor og en ganske kul fortellerteknikk, så har du en overraskende god spin off-tittel.

Score: 8/10