Middle-earth: Shadow of Mordor

Middle-earth: Shadow of Mordor minner om en kombinasjon av Assassin’s Creed og Batman: Arkham-spillene. Resultatet er ikke perfekt, men likevel overraskende positivt.

Middle-earth: Shadow of Mordor

Utvikler: Monolith Productions

Utgiver: Warner Bros. Interactive Entertainment

Plattform: Mac, PC, PS3, PS4, Xbox 360, Xbox One

Sjanger: Action, eventyr

Dato: 3. oktober 2014

Aldersgrense: 18 år

Teksten er opprinnelig skrevet i november 2014, og er her publisert på nytt i lettere revidert utgave.

Med høyst få unntak, som for eksempel Arkham-serien med Batman i hovedrollen, er lisensbaserte spill sjelden en underholdende opplevelse. Dersom det lanseres et spill basert på en filmlisens eller lignende, må du altfor ofte regne med å spille deg gjennom en skuffende spillopplevelse hvor man først og fremst har konsentrert seg om å koke sammen en digital opplevelse som kan selge på merkenavnets suksess.

Når det i vår ble annonsert et spill satt til Tolkiens legendarium, blinker varsellampene dobbelt så mye. Ikke snakker man bare om et spill basert på noen av de største filmene i filmhistorien, men det skal også passe noenlunde overens med noen av de mest betydningsfulle bøkene i det 20. århundre. Dette skremte tydeligvis ikke Monolith Productions, selskapet tidligere mest kjent for F.E.A.R.– og Condemned-spillene, noe som understrekes av at spillet lanseres midt i høstsesongen, den travleste tiden i spillbransjen.

Middle-earth: Shadow of Mordor tar oss med til Tolkien legendarium på et tidspunkt mellom Hobbiten og Ringenes Herre. Vokterne fra Gondor som er plassert på Svarteporten, det store forsvarsverket som forsvarer en av de få strategiske inn- og utgangspunktene til og fra Mordor, aner fred og ingen fare. Dette skal det imidlertid fort bli slutt på. Mørkets fyrste Sauron har blitt fordrevet fra sitt midlertidige arnested i Dol Guldur, og er nå klar for å vende tilbake for fullt til sitt gamle rike i Mordor. En ulykksalig natt velter Saurons styrker over Svarteporten, og Gondor-vokternes leder Talion kan ikke annet enn å se hjelpeløst på mens garnisonen og familien hans blir drept av Saurons tre mørke númenóreanske kapteiner: Saurons tårn, Saurons hammer og Saurons svarte hånd. Til sist møter også Talion sverdet, men av mystiske årsaker dør ikke Talion. I stedet blir Talion oppsøkt av et gjenferd som til å begynne med ikke husker hvem han er, men som raskt viser seg å være Celebrimbor, alven som smidde maktens ringer i Eregion og lærte Sauron de nødvendige kunstene for å kunne smi Herskerringen. Sammen søker Talion og Celebrimbor hevn, og jakten bringer dem til et Mordor infisert av ondskapens styrker.

Historiefortellingen i spillet er et tveegget sverd. Det gjøres et godt forsøk på å skape en fortelling som både føles ny og samtidig kjent i et allerede veletablert univers mange av oss er svært glade i. Samtidig er det ikke til å underslå at fortellingen først og fremst tar utgangspunktet i Midgard slik vi kjenner det fra filmene, ikke fra bøkene. Dette understrekes av kronologien i spillet, som stemmer langt mer overens med filmene enn den gjør med tidslinjen man finner i bøkene. Men selv de som fortrinnsvis forholder seg til filmenes Midgard vil stusse på flere elementer ved historien. Det føles for eksempel merkelig at man i Mordor tydeligvis har allmenn kjennskap til krutt, til tross for at dette er et overraskelsesmoment under slaget om Helmsdjupet. En viss snikende skapning som er glad i ringer gjør også sin entré i spillet, og hans tilstedeværelse i historien føles også noe anstrengt og gir mer følelse av å være en form for fan service snarere enn en nødvendighet. Utgangspunktet for historien er god, men gjennomføringen kunne likevel vært bedre.

Talions reise gjennom Mordor foregår på et tidspunkt før Mordor ble kledd i aske. Dette bringer oss fra det frodige og svært grønne landskapet i sørlige Núrn til det litt mer grissgrendte og golde Udûn. Fellesnevneren for alle områdene er at det hele tar seg særdeles godt ut visuelt sett. PC-spillere kommer selvfølgelig best ut at det, men også spillere med en PS4 eller Xbox One vil komme langt i å nyte det vakre landskapet og den grafiske presisjonen spillet har å by på. Spillet finnes også til PS3 og Xbox 360, men disse versjonene lider ifølge ryktene av mange tekniske problemer, noe utviklerne selv også innrømmet i forkant ville skje på grunn av den gamle maskinvaren. Det skal nevnes at selv om grafikken er god blir man aldri slått i bakken av den, selv ikke på PC, men det er likevel ingen grunner til å klage på det man ser. Spillet byr på en visuelt lovende verden som gir gode assosiasjoner til Tolkien-fans.

Det er heller ikke grunn til å klage over arbeidet med lyden i spillet, som overbeviser på de fleste områder. Stemmeskuespillet er jevnt over svært godt, og selv om orkene i all hovedsak kommer med en del av de samme kommentarene er det lagt ned mye arbeid i skuespillet. Det hele blir imidlertid overgått av musikken som virkelig makter å sette rett stemning til enhver tid. Det kanskje mest imponerende er hvordan mye av koringen i bakgrunnen er fremført på svartemålet, hvor teksten sentrerer seg mye rundt inskripsjonen man finner på Herskerringen («En ring skal samle dem» og så videre). Svartemålet er konstruert for å låte harskt og røft, og komponistene Garry Schyman og Nathan Grigg bruker dette effektivt i koringen til sine låter. Kudos!

Når man spiller Middle-earth: Shadow of Mordor, kan man fort få inntrykk av at Talion har lært et triks eller to fra Batmans eskapader i Arkham-spillene eller en av snikmorderne i Assassin’s Creed-serien. Bevegelsesmønsteret til Talion er mistenkelig likt det man styrer når man er en av ovenfornevnte snikmordere, mens kampsystemet flyter på et vis som minner mistenkelig om neveslagsmålene til Batman. Det hele fungerer imidlertid godt som en helhetlig pakke, så det er aldri grunn til å klage, men akkurat på denne fronten savner jeg hakket mer originalitet og mindre blåkopiering. Den hemningsløse hermingen kan imidlertid komme av at Monolith heller har konsentrert seg om ett enkeltområde som fremstår som både nytt og forfriskende, samtidig som det står sentralt for spillet som helhet: Nemesis-systemet.

Orkene i Mordor har en tendens til å kjempe seg imellom, og dette har skapt grobunn for et hierarkisk system der den sterkestes rett råder. Dette skaper grunnlaget for Nemesis-systemet. I spillet kan du trenge inn i systemet og skape uorden i rekkene, både for å få mer informasjon om orkene som står Saurons mørke tjenere nærmest, men også for å skape grupperinger som tjener deg så lenge det er til deres egen fordel. For å klare dette må man samle inn informasjon ved hjelp av avhør, og informasjonen avdekker ikke bare hvem orkene øverst i hierarkiet er, men også hvilke styrker og svakheter de måtte ha. En av orkene kan for eksempel være immun mot snikangrep men være panisk redd for dyr, mens en annen ork i systemet kan ha det motsatt. Å kjenne orkenes styrker og svakheter er avgjørende, for dersom man leser situasjonen feil kan man fort ende opp med å dø i angrepet, hvorpå orken som beseiret deg blir sterkere som et resultat. Slik får man jevnlig en nemesis hvor en ork som har beseiret deg en eller flere ganger blir merket som en svoren fiende av deg. Resultatet er kort og godt et system som både føles forfriskende, nytt og engasjerende, og det er moro å trikse med Nemesis-systemet for å skape uorden i rekkene til din egen fordel.

Ikke alt i Middle-earth: Shadow of Mordor sitter som det skal, og noen narrative brister her og der vil nok få flere til å klø seg litt irriterte i hodet enten man holder seg mest til filmene, bøkene eller en salig blanding av begge deler. Andre igjen vil nok riste på hodet over mye spillet ser ut å hente fra Assassin’s Creed og Arkham-spillene. Likevel blir det ikke feil å si at Monolith har maktet å servere en av høstens store overraskelser, som definitivt er verdt en kikk og som fort kan bli en favoritt hos mange spillere i høstmørket.

Score: 7/10

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.