Prince of Persia: The Lost Crown

Mens Ubisoft jobber med en nyversjon av Prince of Persia: Sands of Time, har vi fått et flunkende nytt og friskt kapittel i serien.

Av gamle spillserier som fortsatt lever er Prince of Persia både blant de eldste og mest kjente. Etter at Brøderbund introduserte det første spillet for Apple II i 1989 ble spillet konvertert til så å si alle plattformer som eksisterte rundt den tiden, og eventyret om den persiske prinsen har dermed blitt et kjært minne for mange spillinteresserte fra den epoken. Tre konsollgenerasjoner senere skulle nye spillere få et nært og kjært forhold til serien, denne gang under Ubisofts ledelse med Prince of Persia: The Sands of Time og dets to oppfølgere.

Etter lanseringen av Prince of Persia: The Forgotten Sands i 2010, som begynte som et spill knyttet til filmen lansert samme år og senere ble gjort om til et spill satt mellom The Sands of Time og Warrior Within, har det stort sett vært stille fra den persiske tronarvingen. Ubisoft har imidlertid ikke lagt serien helt død, og annonserte i 2020 at en nyverjson av The Sands of Time er under utvikling. Det kan det hende de angrer på, for da første versjon av dette prosjektet ble vist frem for et par år siden var mottakelsen såpass dårlig at prosjektet gikk tilbake til tegnebrettet. Fans av serien behøver imidlertid ikke å tvinne tommeltotter, for i skyggen av den klassiske tittelen har et helt nytt spill i serien blitt utviklet av Ubisoft Montpellier. Hvis studionavnet ikke ringer en bjelle, snakker vi her om studioet bak de eminente Rayman Origins og Rayman Legends. Det alene bør være god nok grunn til å vekke interesse for Prince of Persia: The Lost Crown, enten du har et forhold til serien eller ikke.

Selv om tittelen på spillet snakker om en persisk prins inntar du rollen som Sargon, en av de sterke krigerne med kallenavnet De udødelige. Vi møter et Persia som etter en årrekke med tørke, kriger og andre katastrofer omsider vinner en kjærkommen seier mot kushittene, men seiersgleden blir kortvarig idet prins Ghassan blir kidnappet. Sargon og de andre Udødelige må derfor reise til det mytiske og sagnomsuste fjellet Qaf for å berge tronarvingen.

Ikke overraskende tar spillet oss med til en persisk setting, men denne gangen har utviklerne valgt å fokusere mindre på eksotifisering og mer på ekte persisk historie og mytologi. Dette gir spillet en mye mer autentisk stemning og følelse enn tidligere, noe som skinner gjennom i alt fra referansene til gudekongen Darius (du vet, han i Daniels bok som likte å kaste folk i løvehuler) til settingen i det mytiske fjellet Qaf, et velkjent motiv fra persisk mytologi og Tusen og én natt. At spillet på toppen av det hele kommer med persisk (farsi) som ett av språkvalgene sier sitt om arbeidet som ligger til grunn for dette eventyret. Dette gir The Lost Crown en helt særegen stil som skiller det ut fra sine forgjengere i serien, og det er slettes ingen dårlig retning serien tar som følger av dette.

Sjangermessig går The Lost Crown tilbake til en todimensjonal løsning, men nytt for serien er at spillet er en metroidvania[1] i samme ånd som Metroid Dread, Ori and the Will of the Wisps eller Hollow Knight. Dette er en sjanger som ofte har en høy terskel for nykommere, men The Lost Crown klarer å underfundig vis å by på en presentasjon, kartdesign og spillmekaniske løsninger som gjør at selv skeptikere vil finne noe de vil like her. Spilleren kan velge selv om kartet skal ha hint eller ikke, og selv om denne funksjonen er fin å ha anbefaler jeg folk å spille uten hint for å oppdage hvor veldesignet kartet faktisk er. Her blir du til enhver tid ledet i riktig retning ved hjelp av god utforming og flyt som viser at «show, don’t tell» fortsatt er et viktig og riktig designprinsipp.

Ett av verktøyene som introduseres og som gjør opplevelsen hakket mer overkommelig enn en rekke andre spill i samme sjanger er muligheten for å ta skjermbilder og feste dem til kartet. Dette gjør det utrolig mye lettere å navigere når du står fast og å vende tilbake til gamle trakter når du har låst opp nye egenskaper, for med et visuelt verktøy på kjøpet blir det mye lettere å huske hvorfor du sto fast enkelte steder. En annet nyttig funksjon er halskjedet som Sargon kan utsmykke med forskjellige anheng, hvor hver enkelt gir en liten fordel. Sliter du for eksempel med helsa (i spillet, vel å merke, ikke i det virkelige liv) kan du legge til et anheng som gir mer helse, og hvis du mener at angrep er det beste forsvar kan du både øke både styrken på sverdslagene og antall slag per kombo.

I tillegg til et godt kart og nivådesign er kontrollsystem en nøkkelbrikke for et godt metroidvania, og også her innfrir The Lost Crown for det aller meste. Sargon har smidige og raske bevegelser som etter hvert suppleres med både nye våpen og evner. Evnene benyttes ikke bare til navigasjon, men også i kamp, hvor det å parere og dukke unna slag er avgjørende for å overleve. Selv om kontrollsystemet for det meste sitter, har det likevel vært enkelte merkelige tilfeller under min gjennomgang på PlayStation 5 der evner ble aktivert uten at jeg var i nærheten av knappene for dette. Ubisoft-spill er imidlertid kjent for bugs, og siden dette forekom såpass sjeldent kan det like gjerne være i forbindelse med en konsolloppdatering som av spillet i seg selv.

Det betyr likevel ikke at spillet er helt knirkefritt. For det meste kjører spillet i stabile 60 bilder per sekund, med en særdeles vakker visuell stil og nydelig parallax-skrolling i bakgrunnen (her er det bare å stoppe opp en gang iblant og nyte utsikten). Helt stabil er denne presentasjonen likevel ikke, og etter hvert som man kommer ut i spillet forekommer tilfellene av ujevn bildepresentasjon stadig hyppigere. Enkelte visuelle bugs dukker også opp, men som nevnt er dette nesten som forventet av et Ubisoft-spill, og ingen av dem var direkte ødeleggende for min gjennomgang. Den største svakheten ligger imidlertid i historiefortellingen, med rollefigurer som ikke er i nærheten av å bli like engasjerende og dypt presentert som jeg skulle ønske. Noe av dette skyldes stemmeskuespillet, som dessverre blir litt for svakt til tider. De persiske stemmene hjelper på, men for en lekmann kan også disse føles litt flate av og til.

Noe som på sin side ikke er flatt er musikken, hvor Ori-komponisten Gareth Coker slår til med den iransk-fødte artisten Mentrix. Fusjonen mellom de to er som skapt for dette spillet, og høydepunktene slår som regel til under bosskampene, som i løpet av sine ulike faser kan bli temmelig krevende og samtidig voldsomt engasjerende (mye takket være lydsporet).

Dersom du har noen ledige stunder i starten av spillåret 2024 og vil plukke opp noe nytt og spennende kan du gjøre langt dårligere kjøp enn Prince of Persia: The Lost Crown. Spillet gir et friskt pust til både serien og sjangeren, og når man først kommer inn i flyten går timene unna takket være den selvsikre og lekre presentasjonen kombinert med en åpenbar forkjærlighet for persisk mytologi. Spillet mangler fortsatt litt for å nå helt opp til toppen av sjangeren, men dette er uten tvil en positiv retning for Ubisoft som jeg gjerne vil ha mer av.

Score: 8/10

---

[1] De siste månedene har det gått en diskusjon om hvorvidt sjangeren burde skifte navn til noe litt mer forståelig for dem som ikke har forhåndskjennskap til den, som for eksempel search action games. Inntil videre velger jeg å beholde metroidvania-begrepet, men foreslår «ikke-lineære utforskingsspill» som en alternativ norsk betegnelse.