Ratchet & Clank

Dette spillet fra 2016 fungerer utmerket som en introduksjon til en av PlayStations mest kjente serier.

Ratchet & Clank

Utvikler: Insomniac Games

Utgiver: Sony Interactive Entertainment

Plattform: PS4

Sjanger: Plattform

Dato: 20. april 2016

Aldersgrense: 7 år

I barndommen og tenårene hadde jeg ikke tilgang på andre spillenheter i huset enn Nintendo-konsoller og noen PC-er som sjelden var særlig optimale for spilling. Min erfaring med andre konsoller, som Xbox og PlayStation, var dermed først og fremst via bekjente og hva de hadde tilgang på. Det skulle gå helt frem til studietiden før jeg kjøpte meg en brukt PlayStation 2, og da var katalogen av spill jeg ikke hadde testet så lang at det var umulig å komme seg gjennom alt.

Dette betyr at det er mange PlayStation-titler og serier mange anser som essensielle klassikere som jeg ikke har spilt i særlig stor grad. Noen av disse har jeg bøtt på i de senere årene, som da jeg i fjor spilte gjennom de tre første Crash Bandicoot-spillene. En serie jeg derimot alltid har vært klar over men aldri testet er Ratchet & Clank, den dynamiske duoen i verdensrommet som har vært stjernene i en rekke titler fra Insomniac Games, studioet som i nyere tid kanskje er best kjent for Spider-Man.

Med et nytt Ratchet & Clank-spill på trappene til PlayStation 5 i sommer har jeg derimot kjent på en trang til å gjøre meg kjent med serien. Heldigvis har også Sony sett på den kommende lanseringen som en gyllen anledning til å promotere serien ytterligere, så i mars ga de like gjerne bort Ratchet & Clank fra 2016 til alle PlayStation-eiere som en del av Play at Home-kampanjen. På toppen av det hele kom Insomniac med en aldri så liten oppgradering til PlayStation 5, slik at spillet nå kjører i 60 bilder per sekund (på PS4 kjører spillet kun i 30 fps). Jeg var dermed tom for unnskyldninger og måtte bare kaste meg over det hele.

Vi befinner oss i det store og vide verdensrom, hvor Ratchet er en skapning av lombax-rasen som jobber som mekaniker på planeten Veldin. Ratchets store drøm er imidlertid å bli en del av den galaktiske politistyrken ledet av kaptein Qwark, en selvopptatt helt som fremstår som alt annet enn heltemodig for oss spillere. Ratchets drøm tar et steg i riktig retning da han blir kjent med Clank, en liten zoni-robot som har rømt fra samlebåndet til selskapssjef Dreks robotfabrikk og som slettes ikke ønsker å være den drapsmaskinen han egentlig var designet til å være.

Ratchet & Clank fra 2016 er et spill som kom ut i forbindelse med animasjonsfilmen ved samme navn, og filmen er igjen basert på det første spillet i serien til PlayStation 2 i 2002. 2016-spillet er dermed et spill basert på en film basert på et spill, men det er like lett å bare tenke på det som en nyversjon av det første spillet i serien. Som nevnt har jeg ikke grunnlag for å si noe om hvorvidt spillet er en tro og god nyskapelse av originalen, men etter å ha spilt gjennom 2016-versjonen kan jeg i hvert fall si at jeg med stor sannsynlighet ville vært like begeistret for duoens eventyr hvis jeg hadde testet dem i fordums tid jeg også.

Det er noe lekent og kreativt over spillet som appellerer til den gamle plattform-eventyrspilleren i meg, og den fargerike presentasjonen er unektelig med på å selge konseptet til meg. Hele spillet er preget av planeter med særpreg og rik variasjon i både flora og fauna, og hvert område popper til live takket være den klare og sterke fargebruken og de ulike skapningene man møter rundt omkring. Hver planet man reiser til fungerer som sin egen lille biom, ikke helt ulikt hva man finner i Star Wars. Dette gjør at de ulike områdene skiller seg tydelig ut fra hverandre og gir en spesiell trang til å utforske dem ytterligere.

Det skader naturligvis ikke at spillet blir lagt frem med en bunnsolid presentasjon. Insomniacs oppjustering av bilderaten fra 30 til 60 fps skuffer ikke, og gjennom hele spillets gang kjører spillet bunnsolid uten den minste antydning til hakking eller problemer. Det er rett og slett et teknisk håndverk av fremste klasse. Det eneste skåret i gleden er at filmsekvensene fortsatt spilles av i en tydelig lavere bildefrekvens, men akkurat det kommer ikke som en veldig stor overraskelse.

Uansett hvilken planet man reiser til gjennom spillets gang er det fiender som skal bekjempes av våre to venner. Heldigvis skorter det ikke på våpen i dette spillet – tvert imot får jeg inntrykk av at store deler av Ratchet & Clank-opplevelsen handler nettopp om hvilke våpen man får tilgang på i de ulike spillene. Her viser Insomniac en leken kreativitet, både når det gjelder selve våpendesignet og instruksjonene som følger med dem. Dette er et spill hvor humoren sitter løst, og det gjelder ikke minst på våpenfronten. Til å begynne med har man en enkel pistol å håndtere fiendene med, men etter hvert får man pulsbomber som sender ut sjokkbølger over en gitt radius, en svevende droide kalt Mr. Zurkon som kun er ute etter å dele ut smerte og død («Mr. Zurkon conducts a symphony of pain», «Death is too stupid for Mr. Zurkon» og «Mr. Zurkon does not need bolts. His currency is pain!» er bare noen av perlene dette våpenet lirer av seg), og ikke minst min soleklare favoritt: Groovytron, en diskokule som får alle fiendene til å danse ukontrollert boogie og dermed stiller seg lagelig til for hugg. Jeg kjenner at jeg allerede gleder meg til å se hva slags våpengalskap Insomniac klarer å lire av seg når neste spill lanseres i sommer.

Sjangermessig befinner Ratchet & Clank seg tydelig i kryssfeltet mellom action, eventyr og plattformspill, og slektskapet til spill som Beyond Good & Evil er tydelig å se her. Det er også på dette området at spillet viser en av sine svakere sider. Det tar ikke lang tid før man merker at områdedesignet og plattformingen er trygt fundert i det tidlige 2000-tallet. Her virker det som at Insomniac har forsøkt å ivareta det originale designet så godt som mulig. Dette vil nok være gledelig for dem som gjenopplever spillet for første gang siden 2002, men for de som hopper rett inn i spillet uten kjennskap til serien merker man fort at banedesignet er litt gammelt. Det er slettes ikke dårlig, men det har skjedd mye innenfor sjangeren siden PlayStation 2-dagene.

Historiefortellingen bærer også preg av å ikke være helt opp til en nyere standard. Dialoger og hendelser kan gjerne gå frem uten at man føler at scenen man befinner seg i har fått en ordentlig avslutning, og det hele har en rykk-og-nappfølelse som føles litt uelegant. Overgangene sitter ikke helt, og flere av birollefigurene føles også underutviklede sammenlignet med den dynamiske duoen.

Ankepunktene over er noe av det som kanskje gjør meg mest spent på Ratchet & Clank: Rift Apart når det slippes til PlayStation 5 den 11. juni. Jeg gleder meg stort til å se det beste fra Ratchet & Clank-formelen uten begrensningene som dette spillet sitter igjen med fra tidlig 2000-tallet. Dette spillet har nemlig gitt meg en soleklar mersmak, og hvis man kan ta det beste fra Ratchet & Clank-formelen og kombinere dette med moderne nivådesign og maskinkraften i PlayStation 5 tror jeg vi fort snakker om et ekstremt godt spill. Sånn sett må jeg innrømme at 2016-spillet har gjort en god jobb, og som et introduksjonsspill til figurene og serien fungerer det helt utmerket.

Score: 7/10

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.