Rayman Legends

Bedre moro enn dette kan man knapt nok få når man har flere spillere samlet i stua.

Rayman Legends

Utvikler: Ubisoft Montpellier

Utgiver: Ubisoft

Plattform: PC, PS3, PS4, PS Vita, Switch, Wii U, Xbox 360, Xbox One

Sjanger: Plattform

Dato: 30. august 2013

Aldersgrense: 7 år

Teksten er opprinnelig skrevet i november 2013, og er her publisert på nytt i lettere revidert utgave.

Tidligere i år benyttet jeg anledningen til å kose meg med Ubisofts kritikerroste plattformspill Rayman Origins fra 2011. Rayman Origins viste seg å være et plattformspill som oser av sjarm, originalitet og underholdningsverdi. Spillets kanskje sterkeste kort er likevel at det blir enda bedre når man spiller det sammen med andre, en formel Ubisoft har lånt fra spill som New Super Mario Bros. Wii og perfeksjonert ytterligere. Dette ga spillet et lite minus for dem som valgte en håndholdt utgave av spillet, men moro er det uansett også for den som måtte spille det alene.

Da Ubisoft annonserte at en oppfølger var på vei eksklusivt til Wii U, var dette dermed en kilde til glede, særlig for oss som har gått til anskaffelse av Nintendos underdog på konsollmarkedet. Imidlertid kan det virke som at Ubisoft fikk kalde føtter da rapportene om Wii Us dårlige salgstall begynte å tikke inn tidligere i år. Resultatet ble at spillet ble forsinket med et halvt år for å klargjøre det til andre plattformer. Nintendo-fansen gremmet seg kanskje, men det er aldri en dårlig ting at flere spillere får tilgang på gode spillopplevelser, og for Rayman-fans uten Wii U må dette sies å være gode nyheter. Håndholdte plattformer vil nok fortsatt trekke et kortere strå på grunn av dårligere flerspillerfunksjonalitet, men det er nå så.

Som de aller fleste plattformspill der ute er det lite historie å spore i Rayman Legends, uten at det på noen som helst måte skaper et savn eller føles som et minus. Rayman og vennene hans tar seg en ordentlig Tornerosesøvn hvor de sover i hele hundre år. Problemet er bare at dersom man sover i hundre år, er man nødt til å streife innom noen mareritt en gang iblant. Disse marerittene får etter hvert fysisk form og begynner å terrorisere teensiene som bor i det ganske Rayman-land. Som inkarnerte drømmer er det heller ikke snakk om vanlige fiender, men monstre av typer som drager, talende frosker og andre uhumskheter. Det er dermed opp til Rayman, Globox og kompani å befri fangede teensies og krigerprinsesser for å gjenopprette ro og orden.

Historien er som sagt helt ubetydelig, bortsett fra å danne et illustrerende bakteppe for spillet og dets visuelle stil. Her er det stuff out of legends man møter (derav ordet Legends i spillets tittel), og sluttresultatet er både lekent og underholdende. Her møter vi ikke bare fantasiskapninger orker, drager, frosker og trollignende skapninger. Man tar også turen til magiske steder som underverdenen, et Olymp-lignende fjell, de dødes land og til og med baner som henter sterk inspirasjon fra spionfilmer og snikespill med lasere, dramatisk musikk og det hele.

Baneutvalget er til enhver tid variert og kreativt, og er alltid kløktig utført. Og ettersom man i et plattformspill skal forsere baner og alle hindringer man møter på sin vei, er dette kanskje det viktigste elementet. Det er kanskje snakk om et 2,5D-spill, men det føles aldri som et tap, tvert imot. Her finner man hele pakken: Baner hvor man skal forsere alle hindre fra A til B, baner hvor man kjemper mot klokka eller løper for livet fra den visse død som kommer settende bak deg og bosskamper mot store og absurde skapninger. De aller mest legendariske banene er likevel sluttbanen for hver verden, hvor man skal løpe fra A til B i takt til helsprøe tolkninger av kjente låter fra musikkhistorien. Når banen endrer seg og fiendene faller i takt til låter som Black Betty av Ram Jam eller Eye of the Tiger av Survivor er det ganske enkelt umulig å holde igjen latteren. Det er ganske enkelt snakk om noe av det mest kreative og underholdende jeg har støtt på i et (plattform)spill på svært, svært lang tid, og en ypperlig måte å lære bort noen udødelige musikalske klassikere til neste generasjon.

Lite er spillet heller ikke. Hele seks verdener med haugevis av baner venter deg (man entrer en bane ved å hoppe inn i et maleri, noe som gir deg ikke rent lite Super Mario 64-følelser), med en total på 120 baner. Som om ikke det var nok inkluderer dette 40 baner fra Rayman Origins som utviklerne i Ubisoft nå har pusset opp. I tillegg er det et hav av rollefigurer å velge blant, og selv om flere av dem ser forholdsvis like ut er det her mulig å finne noe(n) for enhver smak. Det hele presenteres nok en gang ved hjelp av Ubisoft imponerende grafikkmotor UbiArt, som bringer konseptkunst til live på mesterlig vis.

I likhet med forgjengeren kan Rayman Legends spilles både alene og sammen med venner. Mens Wii U-utgaven støtter hele fem spillere, er det fire som er standarden for de andre utgavene. Det anbefales varmt at man spiller med flere spillere, for jo flere man er, jo bedre og mer høylytt blir stemningen på alle måter. Med flere spillere på banen har man dessuten muligheten til å gjenopplive falne kamerater, noe som på sett og vis gjør at det er lettere å komme seg gjennom spillet med flere spillere. Unntaket er brett der man må springe for harde livet, da man på slike brett kan oppleve at de andre spillerne er mer til bry enn til hjelp. Det kan også med jevne mellomrom oppstå en ikke rent liten kaosstemning når man spiller med flere spillere, ettersom kameraet alltid følger den spilleren som ligger lengst fremme i løypa. Dette problemet slet også forgjengeren med, og det er synd å se at Ubisoft ikke har løst dette. For all del, det er alltid moro å spille Rayman Legends, men det blir gjerne hakket mer kaotisk og uoversiktlig i forhold til hva det burde ha vært.

Blir man lei av å forsere de vanlige brettene, kan man med venner på besøk prøve seg på årets kuleste minispill: Kung Foot, en kombinasjon av fotball og en form for villmann kung fu, der man enkelt og greit kan slå med- og motspillere så mye man kan. Simpelt, lettfattelig og ganske enkelt fabelaktig underholdende.

Det ble nevnt innledningsvis at Rayman Legends opprinnelig var tiltenkt som et Wii U-eksklusivt spill. Dette merker man særlig når det kommer til implementeringen av spillets nye figur Murphy. Når man spiller flere spillere i Wii U-utgaven vil spilleren med GamePad-kontrolleren innta rollen som Murphy og hjelpe de andre spillerne på flere måter. Murphy kan gjenopplive medspillere, kile motstanderne eller flytte på diverse gjenstander som behøves å flyttes på, alt ved hjelp av touchskjermen. Overgangen fra Wii U til andre konsoller har imidlertid ikke gått helt smertefritt. Murphy er fremdeles med, men her styres han mer eller mindre automatisk. Dette betyr at han i likhet med kameraet alltid følger spilleren som ligger lengst fremme i løypa, og resultatet er at enkelte spillere må finne seg i å dø hakket mer enn hva de er komfortable med. Inkluderingen av Murphy i Wii U-versjonen føles som en kjærkommen, kreativ og velfungerende nyhet. I de andre versjonene forsvinner derimot litt av dette poenget og bonusfaktoren det medfører.

La det likevel ikke være noen tvil: Skal du bare spille ett plattformspill i år, er det ikke rent umulig at Rayman i år danker selveste Mario ned fra tronen og at du heller bør satse på Rayman Legends fremfor titler med en rødkledd rørlegger i hovedrollen. Spillet har alt et plattformspill skal ha: Sjarm, underholdningsverdi, variasjon, solide doser humor, kreativitet, gjenspillingsverdi og tilgjengelighet. At spillet er bedre til visse konsoller og jo flere spillere man er, må riktignok tas med i betraktning. Likevel er jeg fullstendig overbevist om at uansett hvilken versjon du ender opp med vil Rayman Legends underholde i mange timer. Hvis man ikke lar seg underholde av dette i det hele tatt, ville jeg nesten avtalt en time med fastlegen din.

Score: 9/10

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.