Yakuza 0

Har du en forkjærlighet for historier om kriminelle, gjengmedlemmer og “ære blant tyver”? Da er Yakuza 0 et spill du bør sjekke ut!

Yakuza 0

Utvikler: Ryu Ga Gotoku Studio

Utgiver: Sega

Plattform: PC, PS3, PS4, Xbox One

Sjanger: Action, beat ’em up, eventyr

Dato: 24. januar 2017

Aldersgrense: 18 år

Har du noen gang drømt om å bli tatt inn i varmen i et kriminelt syndikat, få deg tidenes heftigste tatovering på ryggen, motta respekt fra dem under deg samtidig som du viser respekt til dem over deg i «familien», skru alle dine følelser opp til elleve og gi uttrykk for dem til enhver tid, samt havne i heftige slagsmål på gaten som du løser ved å pælme sykler og neonskilt på motstanderne før du går på karaokebar etterpå som om ingenting hadde hendt? Eller kanskje har du aldri drømt om å gjøre noe av dette i det virkelige liv, men synes det høres ut som et morsomt konsept for et spill? Da er Yakuza 0 noe for deg!

Segas Yakuza-serie så dagens lys allerede på PlayStation 2 i 2005, og er en slags åndelig oppfølger til den klassiske Shenmue-serien. Sistnevnte revolusjonerte i sin tid spillbransjen ved å tilby en liten, kompakt verden proppfull med innhold, hvor man kunne interagere med det meste man fant rundt omkring og utkjempe kampsportkamper mot fiendene man møtte på sin vei. Det er ikke vanskelig å se arven fra Shenmue i Yakuza-serien, men Yakuza videreutvikler formelen ytterligere og tilbyr spill så proppfulle av innhold at man aldri slutter å bli overrasket. I motsetning til Shenmue spiller man derimot ikke som en naiv ungdom veldig opptatt av å holde seg på den smale sti, for som tittelen indikerer inntar du rollen som et medlem av den organiserte japanske kriminaliteten, yakuzaen. Samtidig er det nok av æreskodekser som innebærer prinsipper om rett og galt blant yakuzaen, og man merker en stor grad av elementet «ære blant tyver» i seriens historie.

Yakuza-serien har til tross for høy popularitet i Japan aldri blitt like stor i vesten, men med nesten alle spillene i serien nå tilgjengelig i en eller annen form på PlayStation 4 (og PC, med unntak av Yakuza 6: The Song of Life) har jeg endelig klart å somle meg til å begynne. Det er ikke alltid like lett å vite hvor man skal begynne på slike prosjekter, men Sega har gjort det lett for oss ved å gi ut Yakuza 0, som er det første spillet i seriens kronologi og dermed tjener som en inngangsport til serien for nykommere. Hvis denne inngangsporten er noen indikator på hva man har i vente, har jeg noen solide opplevelser foran meg, for Yakuza 0 byr på mangfoldige timer med variert moro.

I Yakuza-serien følger vi i all hovedsak Kazuma Kiryu, en mann med en streng æreskodeks som jobber for Kazama-familien, som igjen tjener under Dojima-familen i Tojo-klanen (hierarkier er viktige i yakuza-verdenen). I Yakuza 0 er Kiryu en ung, aspirerende yakuza som forsøker å etablere seg som yrkeskriminell under jappetidens Japan anno 1988. Pengene flyter og nyrike mennesker strør om seg med mer penger enn de kan bruke, og mye av det havner selvfølgelig i yakuza-kontrollerte rødbelyste distrikt i Kamurocho (inspirert av den ekte bydelen Kabukicho). Etter en rutinemessig utpressing blir Kiryu feilaktig anklaget for mordet på utpressingsofferet og følgelig ekskommunisert fra Dojima-familien. I sin kamp for å renvaske sitt navn og bli innlemmet i yakuzaen igjen kommer Kiryu i kontakt med det mektige eiendomsselskapet Tachibana Real Estate. Her blir Kiryu involvert i kampen om en liten, øde tomt midt i Kamurocho, som spiller en avgjørende rolle i byplanlegginsprosjektet for Kamurocho. Eieren av denne lille flekken med jord kan raskt bli den ubestridte herskeren av Kamurocho. Dermed blir Kiryus historie en kamp mot en Dojima-familie i indre maktkamp for å finne tomtens eier og den egentlige morderen som har drevet ham i eksil.

Parallelt med Kiryus kamp om å renvaske sitt navn følger vi historien til Goro Majima, som tjener som kabaretvert i Sotenbori i Osaka (bydelen er inspirert av den ekte bydelen Dotenbori). Majimas bakgrunn er imidlertid langt ifra lys: Som tidligere yakuza-medlem ble han torturert og utstøtt da hans våpenbror gikk uten sanksjon til angrep på en rivaliserende klan. Nå kjemper Majima for å bli tatt inn i varmen igjen, men når muligheten byr seg må Majima spørre seg om han kan gå så langt som å ta livet av en uskyldig person på vei opp til toppen igjen.

Både Kiryu og Majima er sentrale figurer i Yakuza-serien, og det er altså deres opprinnelseshistorier vi her blir vitne til. Det er med andre ord et perfekt sted å starte sitt dypdykk i serien, ettersom det ikke kreves noen forkunnskaper om rollefigurer eller serien for å begynne på Yakuza 0. Noen referanser til senere sentrale rollefigurer går man selvfølgelig glipp av, men man kan ikke få alt heller.

Det tar ikke lang tid før man oppdager at Yakuza 0 er et storstilt epos med ekstremt mange forviklinger, overraskelser og dramatiske øyeblikk. Dette blir også ytterligere forsterket av at alle i spillet bærer følelsene sine på utsiden og skrur dem opp til nivå elleve, uansett. Dermed kan man gå fra ekstreme raseriutbrudd til fossende tårekanaler på et blunk, eller råe og brutale gateslagsmål til karaokebarer, for den saks skyld (mer om det senere). Det er overdramatisk slik sjangeren skal være, og jeg ville ikke hatt det annerledes. Både historien og dens utvikling er fantastisk, og de stadige forviklingene og den interne spenningen mellom yakuza-familiene er et svært nervepirrende innblikk i den japanske underverdenen. Den ekstreme vekslingen i følelser fungerer dessuten utmerket for å fortelle denne historien, og selv om det hele blir overdramatisk er det til gjengjeld svært effektivt.

Spillets største problem er imidlertid at det er for langt, og historiefortellingen må ta sin del av skylden her, for den dramatiske narrative teknikken er sjelden spesielt tidseffektiv. Dermed får man til tider ekstremt langvarige dialoger som haler ut i det lange og det breie, og spesielt mot slutten føler man at spillet begynner å hale ut historien mer enn den kanskje egentlig har godt av. Bedre blir det ikke av at Yakuza 0 er et spill man fort kan tilbringe utrolig mye tid med utenom hovedhistorien. Dette er i utgangspunktet positivt, men det gjør at man fort blir distrahert når man skal forsøke å konsentrere seg om hovedhistorien. Heldigvis holder historien som sagt stand gjennom mesteparten av spillet, noe som gjør det verdt å bli med på reisen selv om den tar et par omveier underveis.

Og omveiene man kan ta er det flust av i spillet. Yakuza-serien byr deg på noen relativt små områder å utforske, men både Kamurocho og Sotenbori er så proppfulle av trange smug, bakgater, sidegater, tvilsomme sjapper, store nattklubber og aktivitetsforretninger av både det normale og mer lugubre slaget at man hele tiden oppdager noe nytt, til tross for at man kanskje har passert området hundre ganger tidligere. Designmessig er det imponerende hvor mye Sega har klart å plassere inn i spillet, og arven etter Shenmue med små og innholdsrike områder er ekstremt synlig her. Her kan du tilbringe flere titalls timer med aktiviteter som biljard, mah-jong, dart, karaoke, diskotek, catfights (en av spillets mer bisarre aktiviteter), arkader med perfekt emulering av gamle Sega-klassikere som Space Harrier og OutRun og mye mer. Som Kiryu får du etter hvert muligheten til å leke deg som eiendomsmegler, og når du spiller som Majima får du muligheten til å bli en manager for en ny nattklubb, noe som åpner opp for et enormt minispill hvor du må trene opp klubbvertinnene og sørge for at gjestene får den best mulige opplevelsen. Så godt som alle aktivitetene er godt forseggjort, og det beste av alt er hvor all-in den ekstremt alvorlige Kiryu går inn for alle aktivitetene, uansett hva han holder på med (som når han tar telefonen på en telefonklubb).

Aktivitetene står også i sterk kontrast til kampsystemet i spillet. Å vandre rundt i Kamurocho er ikke alltid like fredelig, og stadig vekk er det noen jyplinger, bøllefrø eller yakuzaer som ypper til kamp. Da går man inn i et kampsystem hvis beste beskrivelse er å kalle dem tredimensjonale beat-em-ups, hvor man går aggressivt inn i håndgemeng med alt fra fire til flere titalls fiender. Både Kiryu og Majima har tre kampstilarter som kan benyttes: En standardteknikk som balanserer fart og styrke, en teknikk som fokuserer på høyt tempo og raske komboer, og en teknikk som ofrer fart for sterkere slag. Klarer man å jule opp motstanderen uten å motta mange slag tilbake bygger man opp en heat-måler, som gir deg muligheten til å servere noen ekstremt råe, brutale og svært effektive avslutningsangrep hvor man gjør alt fra å slå motstanderen i veggen til å kaste dem på sjøen (hvis det er en sjø tilgjengelig, vel å merke). Ved hjelp av et tastetrykk kan man når som helst veksle mellom de tre teknikkene. Spiller man med standardteknikken kan man dessuten plukke opp gjenstander og bruke dem både til å slå motstanderne og til å levere noe heftige avslutningsangrep. Å se Kiryu plukke opp neonskilt, sykler og sofaer for å rundjule diverse pøbler forblir like moro hele veien gjennom, og kampsystemet i Yakuza 0 kan ikke sies å være annet enn både flashy og underholdende. Det er japansk maktfantasi på sitt beste, og det fungerer ekstremt godt, til tross for at det mangler finpoleringen man har sett fra spill som Batman: Arkham-trilogien eller Middle-earth: Shadow of Mordor. Kampene skaper også en sterk kontrast til de mer uskyldige aktivitetene spillet har å by på, og det er noe herlig absurd over å se Kiryu brutalt slå ned titalls bøller for deretter å gå på diskotek og gi alt han har i fullt alvor på dansegulvet.

Et sted midt mellom de rike sideaktivitetene og det brutale kampsystemet finner man sideoppdragene hvor tilfeldige mennesker ber Kiryu og Majima om hjelp. Til tross for å være yrkeskriminelle har de begge to en æreskodeks og noe godhjertet over seg som gjør dem tilbøyelige til å bli spurt og si ja til det meste, og dette skaper en hel del herlige sideoppdrag i spillet. Her får man oppleve alt fra å trene en vertinne på en dominatrixklubb til å flinkere i jobben sin, hjelpe en gutt å finne det stjålne eksemplaret av spillet han akkurat har kjøpt (mest sannsynlig Dragon Quest III, eller en parodi på denne), hjelpe en fortvilet mor med å redde datteren fra en kult, gi en mann med en ny identitet en hjelpende hånd til å kommunisere med sin gamle familie, og mye mer. Etter rundt 35 timers spilletid har jeg knapt sett halvparten av sideoppdragene spillet har å by på, men hvert oppdrag er så festlig skrevet at man får lyst å gi seg i kast med hvert enkelt av dem.

Så langt har jeg ikke snakket om den audiovisuelle presentasjonen i spillet, men også denne fortjener skryt. Her har Sega lagt mye tid og krefter ned i å skape et spill som ikke bare gir deg troverdige miljøer, men som også ser svært bra ut. Filmsekvensene er ekstremt detaljerte, og til tross for noe gjenbruk av bakgrunnsfigurer er det lett å bli imponert over den grafiske presentasjonen, særlig med tanke på at dette opprinnelig er et PlayStation 3-spill. Det er også lagt mye arbeid i å gjenskape tidsånden rent visuelt sett, og for en som vokste opp i Japan på tidlig 90-tallet kan jeg med hånden på hjertet si at Sega virkelig har håndtert dette med glans. Spillet serverer også noen herlige låter i lydsporet sitt, og topper det hele med mesterlig stemmeskuespill (spillet byr kun på japanske stemmer, men disse er svært godt presentert).

Yakuza 0 introduserer deg for en verden som kanskje ikke er for alle. Har man store kvaler med å spille som en yrkeskriminell i en mannemann-verden hvor de fleste konflikter løses med knyttnevene, eller synes store kriminelle epos med lange dialoger og mange plottvister ikke er spesielt moro, er dette ikke spillet for deg. Om du derimot har behov for et stort, innholdsrikt spill med et rikt univers man kan legge ned flere titalls timer i (noe kanskje flere har i disse COVID-19-tider) er dette et særdeles godt produsert stykke spillunderholdning. Mitt Yakuza-eventyr har akkurat begynt, og jeg kjenner at jeg allerede gleder meg til fortsettelsen.

Score: 9/10

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.