Days Gone

Bend Studio skaper et spill som til tider både engasjerer og imponerer, men svake rollefigurer og trøblete teknisk ytelse legger en demper på stemningen.

Days Gone:

Utvikler: Bend Studio

Utgiver: Sony Interactive Entertainment

Plattform: PC, PS4

Sjanger: Action, eventyr, horror, survival

Dato: 26. april 2019

Aldersgrense: 18 år

Teksten er opprinnelig skrevet i juni 2019 og er her publisert på nytt i lettere revidert utgave.

De par siste årene har PlayStation 4 fått servert noen herlige og eksklusive perler som Uncharted 4, Horizon Zero Dawn, God of War og Spider-Man, for å nevne noen. I tillegg har spill med åpne verdener gått gjennom en solid fornyelse de siste årene, og spill som The Witcher 3: Wild Hunt, Red Dead Redemption 2, The Legend of Zelda: Breath of the Wild, Monster Hunter: World og tidligere nevnte Horizon Zero Dawn og Spider-Man har vist oss hvordan spill med åpne verdener skal være i dag. Ja, selv spill som Super Mario Odyssey har hatt litt å si på dette området.

Disse to faktorene tjener slettes ikke til fordel for vårens nye store PlayStation-eksklusive tittel, zombiespillet Days Gone. Spillet er utviklet av Sonys interne studio Bend Studio, som tidligere gikk under navnet Eidedic og som primært er kjent for Syphon Filter-serien og håndholdte spill i Resistance- og Uncharted-seriene til PlayStation Portable og PlayStation Vita. Days Gone er deres første forsøk på å utvikle et stort åpen verden-spill og deres første spill til en hjemmekonsoll siden PlayStation 2-dagene. Spranget er med andre ord stort, og fallhøyden desto større dersom de skulle bomme.

Days Gone tar oss med til den amerikanske delstaten Oregon idet en zombieapokalypse bryter løs (eller Freaker-apokalypse, om du vil, siden ingen i zombiespill eller -serier noen gang kaller en spade for en spade). MC-mannen Deacon St. John forsøker å komme helskinnet ut av byen Farewell sammen med kona Sarah og kompisen Boozer. Begge blir såret – Boozer lettere, Sarah alvorlig – og siden evakueringshelikopteret ikke kan frakte alle tre må Deacon velge om han skal bli med kona i helikopteret eller hjelpe Boozer å komme seg helskinnet ut av byen. Deacon sender kona alene med helikopteret i håp om at de alle tre kan møtes igjen senere. Deretter hopper spillets historie to år frem i tid. Verden er gått til grunne, Freakers angriper alt levende de kommer over, de få overlevende har forskanset seg i leirer, og Deacon og Boozer kjører rundt på MC-ene sine som ensomme ulver og tar oppdrag for de forskjellige leirene i området. I dette marerittet vet Deacon fortsatt ikke med sikkerhet hvordan det har gått med Sarah, et spørsmål som gnager i ham idet spillets historie begynner å utfolde seg.

Selv om jeg aldri går av veien for en god postapokalyptisk historie innrømmer jeg at det har begynt å gå inflasjon i sjangeren de siste årene, og kravene til slike historier blir dermed større for min del. Det samme gjelder også zombiesjangeren, en sjanger som krever spill på høyde med The Last of Us eller Resident Evil 2 for at jeg skal la meg underholde. Days Gone klarer dessverre aldri å nå disse høydene, verken på den postapokalyptiske eller zombiekatastrofe-fronten. Manuset blir for tynt, rollefigurene for kjedelige eller generiske, og det er lite i historien som ikke andre har gjort minst like godt eller bedre mange ganger tidligere. Selve settingen med zombier og MC-folk kan gi lettere assosiasjoner til tv-serier som The Walking Dead og Sons of Anarchy, og kombinasjonen av disse to kan nok appellere litt ekstra til noen. For en som derimot har lite kjennskap til Sons of Anarchy og blitt luta lei The Walking Dead er denne kombinasjonen imidlertid ikke nok til å selge historien. Det hele bærer litt preg av en B-film eller en semi-god tv-serie fra tidlig 2000-tallet, og det trengs mer for å holde på min oppmerksomhet og dedikasjon i lengden. Selv om hovedpersonen Deacon, brakt til live av Star Wars-skuespilleren Sam Witwer, har noen gode kvaliteter som gjør ham til en brukbar hovedrollefigur, er spillet for langt og ikke godt nok skrevet til at selv han klarer å hevde seg i det lange løp.

Verdenen man møter i Days Gone er stort, åpent og relativt øde. Man kan støte på zombier i entall, flertall eller horder (sistnevnte kommer vi tilbake til) og ville dyr, men ellers er det lite å finne i det postapokalyptiske Oregon. Dette er naturlig, siden verden er lagt øde etter katastrofen, men det gjør også at spillet føles tomt og til tider uten særlig innhold. Helt håpløst er det ikke, for Oregon viser seg fra sin beste side i spillet og er svært pent å kjøre gjennom. Det er også noe avslappende å kjøre på motorsykkelen sin gjennom skog og tomme tettsteder, og jeg må innrømme at jeg ble nesten oppriktig glad i motorsykkelen etter å ha sakte men sikkert oppgradert den. Likevel blir man lei av dette også i løpet av de rundt 40 timene det tar å fullføre historien i spillet. Aktivitetene i spillet blir for gjentakende, og med et platt manus mister man også motivasjonen over tid.

Oregon viser seg absolutt fra sin beste side i spillet, og noen av detaljene hos rollefigurene er også fremragende brakt til live (Days Gone har muligens de mest livaktige øyne jeg har sett i dataspill noen gang). Dette forutsatt at spillet kjører som det skal, og her er spillets største problem. Det er lenge siden jeg har vært borti et større PlayStation-spill som sliter så mye med den tekniske ytelsen, men her trenger man ikke være teknisk ekspert for å se at Days Gone sliter kraftig. Antallet bilder per sekund går langt under det stabilt 30-tall (kanskje også under 20-tallet), detaljene i teksturene kommer og går etter eget velbefinnende, og man kan endatil oppleve at hele spillet krasjer i ny og ne. Legg til datakontrollerte figurer som beveger seg i alle mulige logiske og ulogiske retninger, og man har et av de teknisk svakeste PlayStation-eksklusive spillene. Med tanke på at spillet har vært i produksjon siden tidlig 2015 føles dette som en skuffelse.

På ett område utmerker imidlertid spillet seg, og det er i gjengivelsen av Freakers (nei, vet du hva, la oss nå bare si «zombier» og bli ferdig med det). Zombier som vanker alene kan man hamle opp med ganske lett, og selv litt større flokker på seks-åtte stykk går nokså greit. Det skal imidlertid ikke mye til før motstanden blir for stor og Deacon må stikke av for heller å komme tilbake senere. Verst er det hvis man støter på en horde, hvor antallet zombier kan telle oppi et tresifret beløp. Å se en slik flokk bevege seg og deretter komme settende etter deg er fryktinngytende, og dette er et område hvor spillet kjører overraskende godt teknisk sett. Hvis man ikke er helt mett på zombiesjangeren ennå er dette et område hvor spillet faktisk kan ha noe å by på.

Days Gone er et spill hvor man fort kan tilbringe flere timer om gangen med å kjøre rundt, gjøre småoppdrag og kjempe mot zombier av ren monoton vane. Spillet har sine øyeblikk, og jeg vil aldri si at det er direkte dårlig. Samtidig er det mye å utsette på spillet, både når det kommer til teknisk ytelse, manus og struktur, og jeg mistenker at spillet hadde falt bedre i smak dersom det hadde blitt lansert noen år tidligere eller på en kraftigere plattform senere. På nåværende tidspunkt føles spillet derimot som «for lite, for sent». Det er synd, for jeg tar gjerne flere spill i fremtiden som lar meg mekke på min personlige motorsykkel.

Score: 6/10

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *