Ingars ti favorittspill fra 2022

Spillåret 2022 ble ikke like fullpakket som vi hadde trodd for ett år siden, men det har ikke manglet på gode spill av den grunn. Her er Ingars ti favoritter fra 2022.

Nok en gang har et helt kalenderår kommet til veis ende. 2022 var året der vi skulle begynne å ta samfunnet tilbake og få litt fremtidsoptimisme igjen. Slik gikk det ikke helt, og dronning Elizabeth IIs ord om «annus horribilis» kan nok passe for mange for året som gikk – og ikke bare fordi nevnte dronning døde i september og med det erklærte en avslutning på en lang og enorm epoke i historien. Løpende inflasjon, renteøkninger i tur og orden og strømpriser som ikke ligner noe vi har sett tidligere er bare noe av det vi har sett her til lands, men som NATO-generalsekretær Jens Stolenberg sier det er dette en liten pris vi betaler sammenlignet med den andre betaler for den store trusselen i øst som definitivt har preget året aller mest.

Det er nok sånn sett merkelig å si at 2022 har likevel vært et greit år for min egen del. Den største endringen var definitivt å bli boligeier, med alt det medfører av nyheter i hverdagen. Det viktigste er likevel at 2022 også har vært et år som har understreket at de viktigste tingene i livet er på plass: Gode vennskap, gode familierelasjoner og en stabil arbeidshverdag. Ja, også dere som lytter og leser det vi pusler med her i Cross Over Gaming, selvfølgelig! Dette er velsignelser ikke alle er forunt.

Ved inngangen til 2022 var vi også opptatt av at dette lå an til å bli tidenes heftigste spillår, med den ene storlanseringen etter den andre på lur. Slik gikk det imidlertid ikke, og som en viss herremann (meg selv) sa det i august 2020 vil etterdønningene av pandemien være noe vi kommer til å kjenne på i lang tid fremover. Det betyr heldigvis ikke at 2022 har vært blottet for spill. Tvert imot har det vært et innholdsrikt spillår med mange kjekke opplevelser, og som vanlig har det vært en utfordring å liste opp de ti beste opplevelsene fra året som gikk.

Én gigantisk tittel skriker derimot etter oppmerksomhet på denne lista. Et stort spill om en kjent norsk advokat og hans ring, om du vil. Til tross for et virkelig ønske om å bryne seg på tittelen har jeg dessverre ikke klart å sette Elden Ring høyt nok på prioriteringslista til å spille det i år. Når andre spill, anmelderoppdrag, flytting og livet generelt har krevd sin oppmerksomhet i stedet, har det å sette seg ned meg et spill fra et studio kjent for sine nådeløse spill og kompromissløse designfilosofi blitt litt for krevende. Jeg har imidlertid ikke gitt opp, og forhåpentligvis vil 2023 bøte på skaden. Det er uansett greit å vite at Elden Ring ikke kommer til å dukke opp på denne lista, da jeg kun velger å ta med spill jeg faktisk har spilt og (for det meste) fullført.

Med dette er tiden kommet for å dele min personlige toppliste for spillåret 2022. For deg som vil ha listene til de andre programlederne og høre hva som ble vårt kollektive Game of the Year 2022, samt høre mer om årets beste golfspill eller de spillene som har skuffet oss mest (spoiler: Chocobo GP er en gjenganger her) er det bare å høre på episode 99 der du finner podcaster. Takk for i år, og vi snakkes ved neste korsvei i 2023!

10. Kirby and the Forgotten Land

Mange kommer nært, men ingen kommer liksom helt opp til samme nivå som Nintendo når det gjelder å lage fargerike og koselige plattformspill som passer for både store og små. I år var det ingen ringere enn 30-årsjubilanten Kirby som ga oss det beste plattformspillet, og Kirby and the Forgotten Land er et spill jeg fortsatt blir glad av å tenke tilbake på.

Kjernen i spillet er fortsatt den samme som i de fleste Kirby-spill, hvor plattforming kombineres med spennende oppgraderinger som Kirby får tilgang til ved å spise fiender. Denne gangen var det likevel de store gjenstandene i omgivelsene som satte sitt sjarmerende preg på spillet, som når Kirby forsøker å spise en hel bil eller en rad av oppbevaringsskap. Legg til et alle tiders lydspor med noe av den beste spillmusikken vi har fått servert i år, og suksessen er et faktum.

Du kan lese anmeldelsen av Kirby and the Forgotten Land her.

9. Sifu

Jeg har tidligere klagd min nød over at jeg ikke føler for å bryne meg på brutalt vanskelige spill som ikke viser deg noen nåde (les: FromSoftware-spill), men likevel har jeg blitt mer åpen for utfordrende spill de siste årene. Spill som Cuphead, Returnal og Celeste står fortsatt som noen absolutte høydepunkt de siste årene, og nå kan også Sifu stille seg i rekken.

Dette kampsportspillet har en fantastisk mekanisme hvor døden ikke nødvendigvis er slutten. Om du vil kan du velge å våkne til live igjen med litt mer kraft i angrepene dine, men med mindre helse totalt sett. Dette gjør at jo eldre du blir, jo sterkere blir slagene dine, mens kroppen din tåler mindre. Dette kombineres med et solid, stramt og velkomponert kampsystem som man gradvis mestrer bedre, noe som gjør at man kan gå tilbake til den første banen man strevde så mye med i starten av spillet og gjennomføre den nærmest uten å gå døden i møte. Legg til en stilig presentasjon, solid flyt og noen tøffe referanser til gamle kampsportfilmer, så får man en av årets kuleste indie-spill.

Du kan lese anmeldelsen av Sifu her.

8. Horizon Forbidden West

Her i huset står Horizon-spillene høyt i kurs, noe som viser hvor viktig det er med store spill med høyt budsjett, banebrytende grafisk design og en sterk kvinnelig hovedrollefigur i et spennende science fiction-univers. Personlig elsket jeg Horizon Zero Dawn i 2017, og det var bare en ung herremann ved navn Link og en gruppe med fantomtyver i Persona 5 som hindret spillet fra å nå helt til toppen av min toppliste det året.

Når vi nå endelig får fortsettelsen på historien, viser nederlenderne i Guerrilla Games at de fortsatt har taket. Spillet byr på en fabelaktig og innholdsrik verden som presenteres i en bunnsolid teknisk flyt både på PlayStation 4 og PlayStation 5. Hver eneste rollefigur føles vesentlig mer levende med mer realistiske ansikter og animasjoner, de nye skapningene man møter på er både spennende og skumle, og lokasjonene man besøker er mesterlig designet. Utforskingen føles mer målrettet og skarp denne gangen enn tidligere, og Aloy selv fremstår fortsatt som en av de beste spillheltinnene noensinne. Det som trekker spillet mest ned er ironisk nok forgjengeren, som virkelig blåste meg av banen med sin rystende og (dessverre) troverdige fortelling om hvordan menneskeheten gikk til grunne tusen år før spillets handling finner sted. Dette er en grunnfortelling som oppfølgeren aldri klarer å overgå, men misforstå meg ikke: Horizon Forbidden West er en sylskarp og solid spillopplevelse som imponerer på alle områder.

Du kan lese anmeldelsen av Horizon Forbidden West her.

7. Teenage Mutant Ninja Turtles: Shredder’s Revenge

De som har hørt vår episode om Teenage Mutant Ninja Turtles (episode 91, shoutout til gjest Thomas Jones) vet at mitt forhold til Turtles fra barndommen er nokså begrenset. Likevel har jeg streifet innom noen Turtles-spill opp gjennom årene likevel, og det har alltid vært en gøyal opplevelse. Med Shredder’s Revenge får Turtles-fansen endelig den oppfølgeren til TMNT IV: Turtles in Time de har ventet på i alle år, og jeg får et nytt spill i en av mine favorittsjangre, beat ‘em up. Shredder’s Revenge er den perfekte blandingen av to verdener, hvor Turtles-følelsen er til å ta og føle på i hver minste piksel. Ikke bare det, men utviklerne har også skapt en fantastisk beat ‘em up der hvert eneste slag gir en seiersrus, animasjonene er fantastisk underholdende og progresjonen alltid kommer som følger av en perfekt blanding av utfordring og mestring.

Den viktigste arven etter TMNT: Shredder’s Revenge er imidlertid musikken. Jeg elsker god spillmusikk, og da mitt Spotify-år skulle oppsummeres i desember var det ikke tvil om at spillmusikken hadde utklasset all konkurranse i år også. Hovedårsaken er spillmusikken til Shredder’s Revenge, som jeg har hørt på ganske ofte etter spillets lansering i sommer. Tee Lopes har rett og slett skutt gullfuglen og laget et lydspor som ikke bare er Turtles tvers igjennom, men også beintøft å høre på i alle livets situasjoner, enten det er jobb, pendling, handleturer, trening eller å skrive denne teksten her. Cowabunga!

Du kan lese anmeldelsen av Teenage Mutant Ninja Turtles: Shredder’s Revenge her.

6. Tunic

Hvert år får vi noen spill som kommer ut av intet og gjør et uutslettelig inntrykk på oss. I år er Tunic ett av de tre spillene som virkelig har klart dette for meg (de to andre kommet vi til like nedenunder).

Tunic var et spill som var så godt som fullstendig fraværende fra radaren min ved inngangen til 2022, men takket være lovord fra både andre spillanmeldere, våre egne lyttere og medprogramleder Mats Jakob Nesmann måtte jeg til slutt sjekke ut dette eventyret jeg også. Heldigvis ble jeg ikke skuffet, snarere tvert imot. Det er mektig imponerende å tenke på at dette herlige spillet er klekket ut av én enkel ildsjel, og det blir ikke mindre imponerende av at det faktisk er bra også.

Måten Tunic blander utforsking, tøffe kamper og ikke-verbal kommunikasjon er aldeles utmerket, men det som virkelig er den store genistreken her er instruksjonsboka. Rundt omkring på øya man utforsker finner man sider til en gammel spillmanual, og akkurat som i gamle dager må man gjøre det beste man kan for å tolke hva som står i denne manualen. Klarer man imidlertid dette får man lære seg helt nye mekanikker – det vil si, de er egentlig ikke nye, for du har hatt tilgang på dem hele tiden! Legg til en supersjarmerende grafikk og melankolsk musikk, og vipps har man årets beste indie-spill (beklager, Stray, men mitt hjerte tilhører nok reven fremfor katten).

Du kan lese anmeldelsen av Tunic her.

5. Return to Monkey Island

Apropos spill som vi ikke så komme: Hvem skulle tro at vi ville få et nytt Monkey Island-spill i år? Det var naturlig nok vanskelig å ta nyheten på alvor når Ron Gilbert serverte den på selveste 1. april (noe han alltid har lovet å gjøre den dagen han eventuelt skulle annonsere et nytt spill i serien), men vi trengte ikke vente lenger enn til den internasjonale snakk-som-en-sjørøver-dagen (19. september, altså, i tilfelle du ikke har datoen i hodet) før vi fikk slå krokene i denne skatten av et spill. Og for en skatt det er!

Return to Monkey Island er ikke bare en retur til kjente trakter med kjente rollefigurer. Det er også et utmerket eksempel på hvordan et spill kan vise at både serien og dets publikum har blitt eldre, uten at det går på akkord med verken seriens tone eller spillets identitet. Her får man både lattermilde stunder og noen fantastiske gåter (for ikke å glemme et helt spesielt easter egg i musikken som bare vi nordmenn vil ta), men også noen melankolske øyeblikk som nærmest får frem en tåre i øyekroken. Legg til utmerket stemmeskuespill fra både gamle og nye pirater, en utsøkt grafisk stil og noen fantastiske referanser til seriens tidligere spill, og resultatet er et spill som virkelig vil glede Monkey Island-fansen (og forhåpentligvis også skape noen nye).

Du kan lese anmeldelsen av Return to Monkey Island her (lenke til ekstern side).

4. Pentiment

Det tredje spillet som kom litt ut av ingensteds hen og virkelig satte sitt preg på spillåret er Pentiment. Selv om jeg er glad i både eksperimentelle titler og historie (både spillsorten og den generelle sorten) hadde jeg aldri trodd at et spill som ser ut som et levende 1500-tallsmaleri skulle gjøre så stort inntrykk på meg. Heldigvis har Pentiment ikke bare imponert meg, men også de aller fleste andre som har tatt seg tid til spillet i en travel spillhøst. Det i seg selv er utrolig gledelig.

Her i Cross Over Gaming er vi nok litt mer opptatt av hvordan religion, teologi og kirkehistorie blir fremstilt i spill enn gjennomsnittet, og da jeg anmeldte Pentiment for Gamereactor var jeg overbevist om at dette er et snevert spill for de mest interesserte som meg. Det viste seg at jeg undervurderte hvor bredt nedslagsfelt en godt fortalt historie, levende rollefigurer og et blikk for historiske detaljer faktisk har. Selvfølgelig kommer ikke all rosen uten grunn, for Pentiment leverer en oppriktig spennende og velfortalt historie. Det største minuset er at historien til tider bærer litt for mange likhetstrekk til Umberto Ecos klassiker Rosens navn, men om man ikke har lest den er nok dette en historie som vil treffe enda sterkere (og har du lest den vil du nok også like dette spillet, for vi får ikke tross alt ikke mange spill basert på dette mesterverket i utgangspunktet).

Du kan lese anmeldelsen av Pentiment her (lenke til ekstern side).

3. Xenoblade Chronicles 3

Når jeg setter opp min toppliste for spillåret som har gått, pleier jeg i all hovedsak kun å inkludere spill jeg har fullført. Med Xenoblade Chronicles 3 gjør jeg et unntak. Det er kanskje risikabelt, ikke minst fordi jeg setter spillet såpass høyt på lista, men ut ifra de timene jeg har rukket å legge ned i spillet er det helt åpenbart at dette blir et spill som for gjøre seg fortjent til denne plasseringen.

Der Xenoblade Chronicles 2 var et langt unna kvalitetsstempelet til sin forgjenger takket være kleint figurdesign og en ikke spesielt spennende historie, fremstår Xenoblade Chronicles 3 som en enorm bot på skaden. Her fremstår alt som det skal være: En enorm og forlokkende verden, et spennende og engasjerende rollegalleri, et intrikat kampsystem og framifrå musikk fra et mesterlig team av komponister. Den dystre tematikken og måten denne veves inn i både rollefigurenes historie og musikken er både vakker og trist, og understreker at det ofte er mye narrativt og tematisk gull å finne blant de beste japanske rollespillene. Dessuten har både kampsystemet og brukergrensesnittet blitt kraftig forbedret, og det skader heller ikke at spillet byr på enklere løsninger for dem som først og fremst vil spille for å oppleve historien. I et år som har vært preget av mange Switch-spill som sliter med ytelsen, har det vært gledelig å se at Xenoblade Chronicles 3 viser at enorme spillopplevelser kan kjøre på den håndholdte konsollen (stort sett) uten problemer. Jeg gleder meg til å dykke enda dypere ned i Xenoblade Chronicles 3 og dele mine tanker med dere når jeg er ferdig med spillet i 2023.

2. God of War Ragnarök

Du skal ikke høre mange episodene av Cross Over Gaming før du skjønner at vi elsket God of War (2018). Det inkluderer meg selv, som var på nippet til å erklære det som mitt favorittspill det året om det ikke hadde vært for at Gris snappet til seg prisen i siste øyeblikk. Sjelden har jeg fått et spill som har overrasket meg så mye når det gjelder produksjonsverdi, kvalitet og historiefortelling, og mitt inntrykk av Kratos som rollefigur ble snudd totalt opp-ned takket være den fantastiske beretningen om hans vandring med sønnen Atreus gjennom norrøn mytologi.

Oppfølgeren har vært svært etterlengtet helt siden den gang, men takket være både sykdom og pandemi ble spillet utsatt flere ganger. Heldigvis har vi ikke ventet forgjeves, for dette er en minst like monumental opplevelse som forgjengeren. Med fimbulvinter herjende er det bare et tidsspørsmål før ragnarok bryter løs, og Kratos og Atreus kjemper en håpløs kamp for å navigere seg best mulig mellom intrigene til de norrøne gudene. Den slags går naturligvis ikke når man selv er guder fra en fremmed panteon, og når både Tor og Odin banker på døra er det bare å stålsette seg for kamp. I beste God of War-tradisjon betyr dette naturligvis episke kamper med et enormt tilfredsstillende kampsystem, bunnsolide animasjoner og et fienderegister som vil få deg til å måpe. Legg til en spennende fortelling, en fantastisk tolkning av norrøn mytologi og mesterlig musikk fra Bear McCreary (som i år har komponert både dette lydsporet og musikken til The Lord of the Rings: The Rings of Power – kudos!), og resultatet er et spill som er temmelig vanskelig å overgå.

Du kan lese anmeldelsen av God of War Ragnarök her.

1. A Plague Tale: Requiem

Jeg skrev at God of War Ragnarök er en spillopplevelse det er temmelig vanskelig å overgå. Noen vil nok si at den ikke blir det heller, men for min del var det likevel én spillopplevelse som utmerket seg et lite hakk mer. For meg var det oppfølgeren til det dramatiske 2019-spillet A Plague Tale: Innocence fra franske Asobo Studio.

A Plague Tale: Requiem forsetter der forgjengeren slutter, og nok en gang er det søskenparet Amicia og Hugo de Rune vi følger i deres ferd gjennom et Frankrike preget av pest, krig, død og forfølgelser. Også denne gangen er det dette forholdet mellom storesøster og lillebror som er fundamentet i spillopplevelsen, og sjelden har jeg blitt mer rørt av et fiksjonelt søskenforhold enn det vi ser her. Måten frustrasjonen over den andres stahet eller feil raskt avløses av bunnløs fortvilelse over at det skal skje noe galt med dem føles enormt troverdig, og takket være mesterlig stemmeskuespill (på fransk, vel å merke) bringer de to til live på perfekt vis. Amicia har også blitt vesentlig herdet av sine tidligere opplevelser, og fremstår nå som en tøffere vokter for sin lillebror enn tidligere. Dette gjør at Amicia seiler opp sammen med Aloy fra Horizon som en av de største og beste kvinnelige hovedrollefigurene i nyere spillhistorie, og det er ikke et rent lite kompliment.

Vel så imponerende er det å se hvordan Asobo bygger videre på det solide grunnlaget fra forgjengeren til å skape en enda bedre spillopplevelse denne gangen. Både grafikk og ytelse er vesentlig forbedret, og når spillet slipper løs de uendelige hordene av rotter på skjermen er det vanskelig å ikke få hakeslepp. Det hele kombineres med gripende, sår og dramatisk musikk fra Streets of Rage 4-komponist Olivier Deriviere, som i år seiler opp som min favoritt blant franske spillmusikkomponister (jeg må innrømme at jeg ikke kommer på så mange andre, men om de er der ute havner de likevel i skyggen av Deriviere).

A Plague Tale: Requiem er en spillopplevelse som ble sittende igjen i meg lenge etter at rulleteksten gikk over skjermen. Det er et spill jeg virkelig ønsker flest mulig får oppleve, og mitt håp er at min plassering av spillet på toppen av lista kan vekke nysgjerrigheten hos noen av dere. Ikke at spillet får plassen utelukkende for å skape oppmerksomhet, for dette fortjener absolutt posisjonen som mitt favorittspill fra 2022.

Du kan lese anmeldelsen av A Plague Tale: Requiem her (lenke til ekstern side).


Helt til slutt: Hvilke andre titler anbefales, og hvilke spill rakk jeg ikke å spille i 2022?

Som vanlig er det noen spill som kunne vært med på lista, men som ikke nådde helt til topps. Spill som er verdt å nevne inkluderer (i alfabetisk rekkefølge) Bayonetta 3, Gran Turismo 7, Live A Live, Overwatch 2, Pokémon Legends: Arceus, Splatoon 3, Stray, Triangle Strategy og Two Point Campus.

Spill jeg gjerne skulle ha rukket å spille i år, men som dessverre ikke har blitt prioritert inkluderer (tilfeldig plasserte) titler som Elden Ring, Cult of the Lamb, Neon White, Mario + Rabbids: Sparks of Hope, Tactics Ogre: Reborn, Chained Echoes, Shovel Knight Dig, Marvel Snap og Pokémon Scarlet/Violet, for å nevne noe.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *