Yakuza Kiwami 2

Yakuza-serien er på sitt beste når den går den perfekte balansegangen mellom det gravalvorlige og det komisk absurde. I Yakuza Kiwami 2 vakler denne balansen.

Yakuza Kiwami 2

Utvikler: Ryu Ga Gotoku Studio

Utgiver: Sega

Plattform: PC, PS4, Xbox One

Sjanger: Action, beat ’em up, eventyr, rollespill

Dato: 28. august 2018

Aldersgrense: 18 år

I 2005 skulle Sega lansere spillet Yakuza til PlayStation 2, en slags åndelig oppfølger til Yu Suzuki-klassikeren Shenmue med en langt mer alvorlig tone og stemning. Borte var den naive og uskyldige Ryo Harukis historie på jakt etter sin fars morder. I stedet ble vi introdusert for Kazuma Kiryu, den såkalte Dragen fra Dojima og hvordan hans liv som kriminell yakuza i Tokyos underverden brått tar en uventet vending.

Siden den gang har Yakuza-serien blitt en stadig større serie for Sega, og også utenfor Japan har serien fått en større tilhengerskare. Dette har resultert i en rekke spill, og selv har jeg valgt å begynne min Yakuza-reise med Yakuza 0, prologen som er satt først i seriens interne kronologi. For den som vil fortsette reisen derifra slipper man heldigvis å børste støvet av en gammel PlayStation 2, for Yakuza Kiwami til PlayStation 4 gir deg en oppusset opplevelse av det første spillet fra 2005.

Når reisen nå fortsetter til Yakuza Kiwami 2 er dette også et PlayStation 2-spill som har fått en solid overhaling til PlayStation 4. Yakuza 2 kom opprinnelig ut i 2006, og denne nyversjonen er etter det jeg har forstått forholdsvis tro mot originalen når det gjelder den grunnleggende historien. Det man får her er forbedret grafikk, bedre lyd og bilde, noen tilleggshistorier som knytter historien bedre sammen med seg selv og de andre spillene i serien, samt spillmekanikker og minispill som Sega har introdusert etter originalens lansering. Alt ligger med andre ord til rette for mer Yakuza-moro for den moderne spilleren, men Yakuza Kiwami 2 er overraskende nok et spill der idyllen begynner å sprekke.

Historien tar oss med til Japan rundt midten av 2000-tallet, ett år etter begivenhetene i Yakuza/Yakuza Kiwami. Kiryu har trukket seg tilbake fra det kriminelle livet for å konsentrere seg om å oppdra og passe på sin fosterdatter Haruka. På minnedagen for sine avdøde kjære møter Kiryu og Haruka på den nye klanlederen for Tojo, Yukio Terada, som oppsøker dem på gravlunden. Terada kommer for å rådføre seg med Kiryu om en fredsavtale han ønsker å inngå med Omi-alliansen i Osaka, men ikke før er planen presentert før Terada blir drept av ukjente gjerningsmenn. Kiryu tar på seg oppgaven med å reise til Osaka i et forsøk på å få alliansen mellom Tojo og Omi på plass, men flere maktpersoner i den kriminelle underverdenen gjør sitt for å sette en stopper for planene. På toppen av det hele begynner en fiende fra Tojo-klanens fortid å stikke hodene frem igjen, og som ikke det var nok får Kiryu en ny fiende i form av Ryuji Goda, en høytstående Omi-yakuza som går under kallenavnet Dragen av Kansai og som har utpekt Kiryu som sin erkerival.

Tradisjonen tro får vi også denne gangen en historie fra det kriminelle Japan hvor ære, lojalitet, makt, hevn og penger spiller sterke roller, og også denne gangen er det historien som driver deg videre i Yakuza Kiwami 2. Rollefigurene er for det meste spennende og komplekse, og takket være utsøkt stemmeskuespill og gode animasjoner i filmsekvensene blir de mesterlig brakt til live. Samtidig er dette også et spill hvor Yakuza-glansen begynner å falme. Historien føles ikke like spisset og raffinert som den kunne ha vært, og regien føles ikke like stramt som man skulle ønske. Det som likevel vipper spillet og historien over ende er at den ikke klarer å balansere det alvorlige og absurde på samme måte som foregående titler. Yakuza-spillene er på sitt beste når det balanserer de gravalvorlige øyeblikkene fra det kriminelle livet med de absurde situasjonene og sideoppdragene som Kiryu blir utsatt for. Når Yakuza Kiwami 2 på et tidspunkt introduserer deg for en yakuza-leder som har bygget sitt eget slott av gull under Osaka-slottet (som naturligvis splitter i to for å vise deg den gylne absurditeten) og sender en hær av samuraier, ninjaer og tigere etter deg, er dette et alvorlig brudd på denne balansen som ikke tjener til spillets fordel.

Mens den forrige Kiwami-tittelen ble utviklet for både Playstation 3 og 4 i Japan, er Yakuza Kiwami 2 utelukkende utviklet for PlayStation 4. Dette synes, og spillet fremstår med en skarpere grad av detalj og liv enn tidligere titler i serien. Historien tar deg med til både Kamurocho i Tokyo og Sotenbori i Osaka, som begge yrer av lys og liv. Spesielt imponerende er det å se hvordan lysene reflekteres i flater og i vann, deriblant i elva som går på tvers av Sotenbori-distriktet i Osaka, noe som virkelig understreker det yrende nattelivet i disse fiksjonelle distriktene. Det er likevel et par klare svakheter å spore i dette spillet. For det første kjører spillet bare i 30 bilder per sekund, noe som føles seigt og treigt sammenlignet med den doble bildefrekvensen man hadde i både Yakuza 0 og Yakuza Kiwami. Den andre svakheten er det vekslende detaljnivået. Mens rollefigurene er ekstremt detaljerte i filmsekvenser og i de fleste scenene i spillet, kan man ikke si det samme om de ulike birollefigurene. De fleste av dem fremstår stive og unaturlig når de ikke er i en aktiv handling eller snakker, og noen er så stillestående at man skulle tro de var mannekenger i et utstillingsvindu.

Når det gjelder det spillmekaniske er mye fortsatt det samme. Som Kiryu vandrer du rundt i små bymiljø som er fulle av innhold, småhistorier og alle mulige slags pøbler som ønsker å gjøre livet surt for deg. Nytt av Yakuza Kiwami 2 er hvordan kampsystemet i spillet fungerer.[1] I de to forrige spillene kunne man veksle kjapt mellom tre ulike kampstiler og låse opp nye egenskaper for hver av dem. Nå er derimot alt låst til ett kampsystem hvor du går opp i nivå og tjener erfaringspoeng, som du deretter kan bruke for å gjøre deg selv sterkere. Du kan fortsatt låse opp nye egenskaper, men disse er langt færre i antall enn tidligere. Det nye kampsystemet er dermed mer unisont og strømlinjeformet, men det føles merkelig å ikke kunne veksle mellom de ulike kampteknikkene. Det er også et mye større fokus på bruk av våpen denne gangen, noe som føles litt ukonvensjonelt for min egen spillestil med Kiryu (han snakker tross alt best med knyttnevene, vil jeg si), men det gjør i det minste at kampene blir mer overkommelige. Heldigvis har de ikke skrudd ned på de heseblesende Heat-animasjonene, som kicker inn når du er i fyr og flamme og får inn et ekstra kraftig angrep på motstanderen.

På sideinnholdsfronten har Yakuza Kiwami 2 mye mer å by på enn sin forgjenger og har dermed mer til felles med Yakuza 0. Det skorter ikke på innhold i spillet, og hver gate og hjørne byr på nye, merkelige originaler som desperat behøver Kiryus hjelp. Her møter vi anonyme superstjerner fra utlandet, eksentriske fotografer, en feilslått regissør, spillutviklere som vil ha Kiryus stemme til et litt uvanlig spillprosjekt, en yakuza-klanleder med en litt særegen fetisj og mye, mye mer. Igjen er det opplevelsen som driver deg til disse oppdragene, ikke belønningene, og det er alltid moro å plukke opp et sideoppdrag for å finne ut hva slags spesiell opplevelse som ligger på lur denne gangen.

Utover sideoppdrag er det flere aktiviteter du kan bruke tiden din på i spillet. Her kan du ta turen innom golfbanen, arkaden, kasinoet, baseballhallen og mye mer. I Osaka kan du også hjelpe til med å drive en hostess club (som har en forbindelse med tilsvarende aktivitet i Yakuza 0). Hvis man først velger å gå for det kan man bruke flerfoldige timer på bare minispill og sideaktiviteter i spillet, og bare dette alene er med på å sørge for at spillet gir deg god valuta for pengene. En sideaktivitet jeg derimot ikke blir klok på er RTS-spillet som er knyttet til Goro Majima, Kiryus sprøe våpenbror fra Tojo-klanen. Her skal man hyre inn arbeidere til Majimas byggefirma og la dem kjempe mot bølge etter bølge av fiender som kommer for å ødelegge byggeprosjektene. RTS-spill på konsoll er som regel en vanskelig sjanger å mestre, og her føler jeg ikke Sega briljerer med Majima Construction-kampene. Det Sega derimot skal ha ros for er den korte tilleggshistorien med Majima i hovedrollen som er lagt til spillet. Historien tar ikke mer enn en times tid å spille, men den har noen svært gode og rørende øyeblikk som er vel verdt å få med seg.

Yakuza Kiwami 2 byr på mer av det som gjør serien så bra, og med et større fokus på sidehistorier og minispill som du kan kose deg med i utallige timer er dette en nyversjon som føles langt mer innholdsrik enn sin forgjenger. Samtidig er dette også spillet der hovedhistorien sliter mer enn sine to foregående spill. Den er ikke dårlig – på sitt beste er den til og med svært god – men balansen mellom det alvorlige og det komiske er like perfekt balansert her som Thanos og andre balansekunstnere gjerne skulle ønske. Når spillet i tillegg kommer med noen tekniske endringer som ikke alltid er til det bedre, til tross for en skarpere visuell stil, ender Yakuza Kiwami 2 opp som den svakeste opplevelsen i serien så langt. Likevel snakker vi fortsatt om en utmerket serie som fortsetter å underholde, så det kunne heldigvis vært mye verre.

Score: 7/10


[1] Kampsystemet i Yakuza Kiwami 2 er egentlig ikke nytt ettersom det ble introdusert i Yakuza 6: The Song of Life, som ble lansert året før Yakuza Kiwami 2. Hvis man imidlertid spiller gjennom spillene etter historiens interne krono logi, vil dette være ditt første møte med dette systemet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.