Super Mario Bros. Wonder

Kongen av todimensjonale plattformspill er tilbake med sin beste opptreden på 30 år.

Da en venn av mine svigerforeldre var liten ble klassen hans spurt om hva de ville bli da de ble voksne. En av guttene skal da ha tenkt seg nøye om og sagt: «Når jeg blir voksen vil jeg bli noe stort. Noe ordentlig stort. Jeg vil bli en flyplass.»

Det kan virke som at Bowser har snakket sammen med denne ambisiøse karen og latt seg inspirere. I Super Mario Bros. Wonder har Bowser nemlig blitt til et stort, flyvende slott. Denne mirakuløse forvandlingen har han klart takket være makten i en Wonder Flower som han har stjålet fra Flower Kingdom, nabolandet til Mushroom Kingdom der prinsesse Peach regjerer. Ettersom dette skjer mens Mario, Luigi, Peach og Toad er på visitas i nabolandet, steppet naturligvis alles favoritt-rørlegger opp for å stoppe Bowsers nye prosjekt.

Stort mer plott er det ikke å finne i Super Mario Bros. Wonder, men tradisjonen tro spiller man ikke et Mario-plattformspill for historiens skyld. Her kommer man for stemningen, kontrollsystemet, utfordringen, det kreative banedesignet og musikken. Det får man heldigvis servert i Super Mario Bros. Wonder. Ja, spillet overgår til og med forhåndsforventningene.

Jeg skal være den første til å innrømme at New Super Mario Bros.-serien aldri har vært den helt store for meg. Jeg vokste opp med ikoniske klassikere som Super Mario Bros. 3 på NES/Famicom og Super Mario World på SNES/Super Famicom, og hvis vi ser bort fra Yoshi’s Island (som teknisk sett har undertittelen Super Mario World 2) har todimensjonale Mario-spill aldri klart å overgå disse banebrytende titlene i etterkant. Mens tredimensjonale Mario-spill som Super Mario 64, Super Mario Galaxy, Super Mario 3D World og Super Mario Odyssey har brutt ny mark og skjøvet grensene gang på gang, har de todimensjonale New Super Mario Bros.-spillene gitt inntrykk av å være noe sjelløse og uten de store vyene. De har vært underholdende nok, og jeg skal ikke ta fra noen den gleden de har hatt med disse spillene, men for en gammel traver har New-serien manglet den finpussen som gjorde de foregående Mario-spillene så utrolig gode og Mario til den store barndomshelten. Med Super Mario Maker-spillene fikk formatet dog en liten opptur, og spørsmålet i ettertid var om Nintendo noen gang kunne gi ut et todimensjonalt Mario-spill igjen nå som fansen hadde gjort alt som praktisk talt var mulig med formatet.

Heldigvis er det noen på Nintendo-kontoret som ikke har vært redd for en utfordring og bedt noen andre om å holde drikkevarene deres, og med det som tilsynelatende er full kreativ frihet har Super Mario Bros. Wonder blitt det mest sprudlende og sprøe tilskuddet på Mario-fronten på lang tid.

Den grunnleggende oppskriften er fremdeles den samme. Du har et todimensjonalt landskap med tredimensjonale figurer (såkalt 2,5D) der målet er å styre Mario, Luigi eller en av de andre figurene fra start til slutt. Underveis skal du forsere hindre, unngå å bli tatt av fiender som Goomba, Koopa Troopa og andre kreative skapninger av gammel og ny art, bruke Power-Ups for å skaffe deg spesielle evner og finne noen hemmeligheter. Tilsynelatende den samme gamle tralten, men med en gang man begynner å kikke under panseret ser man at her har skjedd utrolig mye siden sist.

Bare animasjonene er nok til å synliggjøre videreutviklingen. Hver enkelt rollefigur er nå mye mer detaljert, både når det kommer til den grafiske kvaliteten på selve modellen og hver enkelt animasjon man ser når de beveger seg. En Goomba vil bite etter Mario når han nærmer seg, Luigi vil kikke forsiktig ut hver gang han går ut av et rør, og våre hattebærende venner vil trekke hatten godt over seg når de dukker for å unngå farer. Alt dette høres ut som småting, men når alle disse småtingene kommer sammen blir de en helhet som er større enn summen av delene. Det er rett og slett med på å gjøre Mario-universet mer levende og festlig, som til gjengjeld gjør spillegleden desto større. Sammenlignet med New Super Mario Bros.-spillene byr Super Mario Bros. Wonder på et vidunderlig visuelt løft.

De detaljerte animasjonene kommer dessuten ekstra godt til syne takket være en ekstremt god grafisk ytelse. Nintendo er fortsatt de som vet best hvordan de skal få mest kraft ut av sin lille og (etter hvert) aldrende konsoll, og under timevis med spilling har jeg ennå til gode å oppleve en eneste dipp i bildefrekvens eller andre tekniske svakheter. Bakgrunnene er skarpe, fargebruken er levende og frisk, og spillet kjører fullstendig stabilt i vakre 60 bilder per sekund, både i TV-modus og håndholdt modus selv i de tilfellene hvor det skjer mye på skjermen på en gang.

Det kommer godt med, for her får man et spill hvor det ikke rent sjeldent er fullstendig kaos. Dette blir man spesielt vitne til når man får tak i en av spillets nye finurligheter, Wonder Flower, som skjuler seg på hvert enkelt brett og tar deg med til en slags skyggeside av brettet hvor alt kan skje. Og når jeg sier alt, så mener jeg virkelig alt. Her får du alt fra et kor av fiender som synger for deg, kappløp, perspektivendringer hvor du går over til å se brettet du nettopp spilte ovenfra og ned i stedet for fra siden, et skyggelandskap hvor du kan bli kjempelang og kjempekort på kommando og mye, mye mer. Det er her den kreative ånden til utviklerne virkelig har fått lov å slippe seg løs, så mye at man nesten skulle tro at det vanket litt psykedelika på kontorene i Kyoto, for noen av disse skyggebrettene blir ekstremt bisarre. Det fenomenale med dette er at man aldri vet hva man har i vente, noe som igjen gjør hvert enkelt brett i spillet til en fornøyelse å utforske. Det hele vitner om en sprø kreativitet vi ikke har sett siden Yoshi’s Island på Super Nintendo fikk hele verden til å snurre hver gang man rørte borti et «frø.»

Selv uten disse helsprø bonusinnslagene på hvert brett er nivådesignet mesterlig gjennomført. Hver bane er omtenksomt utpønsket med en salig blanding av plattforming, skjulte skatter og fiender som forsøker å gjøre livet surt for deg, men som i bunn og grunn bare er søte og sjarmerende. De vanlige plattformbrettene blir med jevne mellomrom avvekslet med bonusbrett hvor man skal lære seg å bruke ett av spillets mange bonusmerker, et verktøy som gir deg ekstra evner som hjelper deg på ferden. Dette kan for eksempel være å bruke hatten som fallskjerm eller gi deg redusert tyngdekraft, og disse kan man veksle mellom alt etter behov. Dette kommer i tillegg til de nye kreftene Mario og vennene kan få på de vanlige brettene i spillet. Sopp og ildblomst er velkjent for de fleste, men nytt denne gangen er at våre venner kan bli til elefanter. Spør meg ikke hvorfor, for det er ingenting i spillet ellers som har et elefant- eller dyremotiv, men jammen meg klarer Nintendo likevel å få det til å føles som den mest naturlige ting i verden. Om elefant ikke frister byr spillet også på en hatt som lar deg drille deg gjennom stein og en såpeboble-blomst.

Måten man beveger seg på verdenskartet på minner aller mest om Super Mario Bros. 3 eller Super Mario World, men har samtidig sin egen identitet. Med seks ulike verdener som skal utforskes har du en viss frihet til hvilke brett du vil velge, og for å gi deg noe mer enn bare bonusmerke- og plattformbanene har spillet også noen andre artige finurligheter å by på. Også her finner vi en lek, kløktighet og videreutvikling som serien har manglet litt for lenge, og sluttresultatet er et spill hvor 2D-Mario føles friskere, raskere og mer morsomt enn det har vært på lenge. I slutten av hver verden venter Bowser Jr. i ett av spillets mange slott, hvor han som regel gjør noen ablegøyer som er lette å lese. På akkurat dette punktet skorter spillet noe, for her kunne variasjonen vært mye større.

Vi må heller ikke glemme at spillet også markerer et skifte for serien, ettersom det byr på en flunkende ny stemmeskuespiller for Mario og Luigi som overtar etter at Charles Martinet takket for seg tidligere i år etter over 25 år i jobben. Kevin Afghani er navnet på arvtageren, som jevnt over gjør en god innsats. Arven etter Martinet er åpenbar, men nytolkningen er både tro mot kildematerialet og egenartet nok til at den ikke bare blir en blåkopi (apropos arv kan det også nevnes at Bowsers dialog og oppførsel i spillet gir meg sterke assosiasjoner til Jack Blacks tolkning av Bowser i Mario-filmen, selv om dialogen hans kun blir fremført i tekstform). Det er heldigvis ikke det eneste spillet har å by på når det gjelder lyd, for som vanlig får vi et Mario-spill proppfullt av musikk. De nye tonene er et godt stykke over det New Super Mario Bros. leverte, samtidig som det er et ørlite hakk under de mest tidløse og ikoniske låtene fra spill som Super Mario 64. Det tar litt tid, men etter hvert sitter også de nye tonene. Også her er detaljnivået høyt, og spesielt moro er det å høre at hvert tema får innslag av dypere horn (tuba?) når man er i elefantform. Dessuten byr spillet på noen snakkende blomster som kommenterer alt du foretar deg. Noen ganger er de morsomme og av og til blir de smått plagsomme, men om sistnevnte blir et stort problem er det heldigvis mulig å skru av stemmene deres i innstillingene.

Super Mario Bros. Wonder er i bunn og grunn alt jeg har lengtet etter fra et moderne 2D-Mario-spill. Det har en grafisk stil som både tar vare på tradisjonen og implementerer nyvinningene som først er mulige med nåværende teknologi, kløktig banedesign, komiske innslag i fleng og sjarm så det holder. At spillet er vel så underholdende å spille både alene og sammen med andre er også et stort plusspoeng. Om spillet skal trekkes for noe må det være at det fortsatt ikke når helt opp til de aller beste i sjangeren, som noen av de tidligere Mario-spillene fra 90-tallet eller Rayman Legends, men det er heller ikke langt unna. Kjøper du dette i julegave i år er du garantert suksess.

Score: 9/10